Dag S. Thelle beskriver sitt urolige hjerte i nr. 30/2001 (1). Mitt urolige hjerte debuterte i 1991. I stekende sol og i minst 45 varmegrader skulle jeg skifte hjul på bilen min i Saudi-Arabia. Jeg fikk plutselig besvimelsesfornemmelser og kaldsvettet. Jeg ante selvfølgelig ikke hva dette kunne komme av. I mangel av noe bedre tok jeg meg til svømmebassenget. Mens jeg lå der og slappet av, ble det til at jeg tok pulsen min. Dypt sjokkert kunne jeg registrere at jeg hadde atrieflimmer. Så bar det rett til sykehuset. På med elektroder og monitorering. Inn med venekateter. Etter en intravenøs injeksjon slo flimmeret om så å si momentant.
Senere har det gått slag i slag. Ekstrasystoli og kortere og lengre atrieflimmerepisoder fulgte. Flimmerperiodene varte aldri lenger enn 24 timer. Selv som røntgenlege var det jo noe jeg kunne gjøre. Det ble til at jeg tok acetylsalisylsyre, det jeg måtte ha for hånden. Heldigvis har jeg sterk mage, og noen rullestol har jeg ennå ikke hatt behov for.
Etter at jeg kom til min nåværende arbeidsplass, er det blitt en rekke korridorkonsultasjoner. Jeg har også ”syklet”. Alt skal visstnok være i orden, bortsett fra at jeg har fått registrert atrieflimmer en rekke ganger. Resultatet av korridorkonsultasjonene er blitt sotalol og flekainid på blåresept. Muligens er anfallene blitt litt sjeldnere etter det.
Det ble også til at barna mine fikk høre om mine plager. Min yngste datter utbrøt: ”Det er ikke noe galt med deg, pappa. Du mangler bare litt magnesium.” Hun sendte meg magnesiumkapsler, som jeg siden har brukt. Og plagene mine? De er borte. Både ekstrasystolien og flimmerepisodene.
Både Thelle og en av mine korridorleger hører til eliten innen antioksidantforskningen (bl.a. magnesium, selen, sink) i Norge. Det må ha vært en uforklarlig sperre som har gjort at Thelle ikke har begynt selvmedisinering med magnesium. Nå er imidlertid alt så mye, mye bedre. Kanskje takket være min datter og magnesiumtablettene.
