Bjarte Stubhaug skriver i Tidsskriftet nr. 4/2002 (1) at dokumentasjonen av ”skade” av moderne psykofarmaka ikke er særlig god, at ”serotonergt syndrom bør vere kjent for alle legar”, og at ”like kjent bør det vere at depresjon ofte er ein dødeleg sjukdom”.
En undersøkelse publisert i 1999 viste at ni av ti allmennpraktiserende leger ikke var oppmerksom på serotonergt syndrom (2).
I Norge begår opp mot 600 personer selvmord hvert år. Innlagte psykiatriske pasienter og pasienter som er utskrevet, har en betydelig økt risiko for selvmord. Alkohol- og/eller substansmisbruk, alvorlig fysisk sykdom, impulsive handlinger osv. kan være medvirkende årsaker. De mennesker som oppsøker allmennpraktiserende lege og får stilt diagnosen depresjon, har ikke en dokumentert økt risiko for selvmord i forhold til befolkningen for øvrig (3). En dansk undersøkelse viste at omtrent halvdelen av forskrivninger av selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI-preparater) gjelder funksjonsfriske mennesker (4). Slike preparater fører muligens til en marginal økning i antall selvmord (5).
I en studie med en pasientmengde på 2 000 – 4 000 per allmennpraktiserende lege begikk tilnærmelsesvis én pasient selvmord hvert tredje år. Bare i to av mer enn 60 tilfeller fantes det indikasjon i journalen om selvmordsrisiko, og i begge disse tilfellene regnet ikke legen pasienten for å være utsatt for signifikant risiko (6).
Dokumentasjonen av SSRI-relaterte skadevirkninger er overbevisende. Den amerikanske legemiddelkontrollen FDA advarte i desember 2001 om at paroxetin (Seroxat) hyppig forårsaker seponeringssymptomer, og at enkelte mennesker utvikler avhengighet. Legemiddelfirmaet GlaxoSmithKline er ifølge BMJ blitt tvunget til å innrømme at en av firmaets bestselgere, paroxetin, forårsaker alvorlige seponeringssymptomer (7).
Dersom enkelte pasienter blir skremt, slik Stubhaug hevder, må dette skyldes at de ikke har mottatt den informasjon om mulig risiko og bivirkninger som de har krav på i henhold til lov om pasientrettigheter.
