Kaare Espolin Johnson (1907–94) er en av våre mest særmerkte bildende kunstnere. Han hadde sin barndom i Finnmark (Vadsø og Jarfjord). Ungdomstiden var i Bodø og han begynte sin utdanning i Oslo (1). På den tid fikk han oppdrag som illustratør i Arbeidermagasinet. Vanlig pris for en tegning var fem kroner, men kollegene syntes han måtte få noe mer fordi bildene hans var så gjennomarbeidede. Derfor fikk han etter hvert kr 7,50.
Han er spesielt kjent for sine mange tegninger og illustrasjoner med nordnorske motiver, både mennesker og landskaper. Eksempler er hans illustrasjoner til de muntre nordnorske historiene i Vett og Uvett av Einar K. Aas og Peter W. Zapffe, og likedan illustrasjonene til Johan Bojers Den siste viking .
Espolin Johnson brukte en skrapeteknikk og utviklet denne videre til en blandingsteknikk som er hans egen spesielle. Det ble brukt oljefarger, vannfarger, tusj, fettstift, blyant og et hardt papir som det kunne skrapes i. På papiret la han ofte på et lag svart tusj, og oppå der igjen et lag med en hvit porøs maling. Så lenge malingen var fersk, kunne han skrape forsiktig gjennom det hvite så en svart strek kom frem.
Han var svært nærsynt (–14) og fikk etter hvert netthinneavløsninger. Synet ble helt borte på det venstre øyet i 1941, han var da 34 år gammel. Han har sagt: «Når en ser dårlig, blir synet så meget mer dyrebart. Det er da en så gjerne vil fastfryse sekundet, kanskje et ansikt, en storm.» Hans figurer har ofte et drømmende uttrykk og han sa selv: «Jeg har aldri klart å se hvor virkeligheten slutter og drømmen begynner.» Et typisk eksempel på dette er Gutten med konkylien (også kalt Barnet og drøm ). Originalen er 12,5 x 10 cm og laget med den karakteristiske blandingsteknikken.
