Rådet for legeetikk har diskutert spørsmål knyttet til hvilke hensyn en lege må ta vis-ã-vis en kollega når en pasient eller pårørende klager på en aktuell intervensjon som har funnet sted. Det hevdes ofte at leger alltid holder sammen og forsvarer hverandre. Virkeligheten er ikke bestandig slik. Mange leger har opplevd at kolleger ikke har oppvist ønsket nøytralitet når medisinske spørsmål er blitt drøftet med pasient eller pårørende etter en hendelse. Små og tilsynelatende uskyldige kommentarer som ”slik ville nok ikke jeg har gjort det”, eller ”huff, gjorde han det!” kan være sårende for kollegaen, men fremfor alt kan det gi pasienten inntrykk av at det er gjort feil i behandlingen. I verste fall kan det føre til at en for pasienten håpløs klage eller erstatningssak settes i gang (Ingeborg Traaholt, Norsk Pasientforening, personlig meddelelse).
Rådet har diskutert en klage på en legevaktlege fra en pasients pårørende. Klagen ble behandlet av fylkeslegen. I et brev fra fylkeslegen til den påklagede legen siteres klagen:
”Grunnen til at jeg sendte rapport til fylkeslegen, var at jeg like etter denne episoden rådførte meg med kommuneoverlege NN, som sa at dette var uhørt behandling. Han ville selv ha skriftlig klage og ta saken opp i egne rekker, og selv sende rapport til fylkeslegen.”
Fylkeslegens behandling av saken endte med at den innklagede legen fikk en tilrettevisning. Legen klager nå den aktuelle kommuneoverlegen inn for Rådet for legeetikk. Den innklagede legen uttaler bl.a.:
”På bakgrunn av kommuneoverlegens respons til pårørende fikk jeg altså en fylkeslegesak på meg som endte med at jeg fikk en tilrettevisning fra fylkeslegen.” Han fortsetter sin henvendelse med å uttale at han har ”fått signaler om at kommuneoverlege NN ofte stiller seg ukritisk på pasientens eller pårørendes side ved klagesaker mot kolleger. Jeg ønsker at denne illojaliteten overfor kolleger blir vurdert av Legeforeningens etiske råd”.
I sin drøfting av saken la Rådet for legeetikk til grunn at det har foregått en korrekt saksbehandling fra fylkeslegens side, og at resultatet av behandlingen ble som opplyst. Rådet har behandlet saken prinsipielt og har ikke godt nok grunnlag for å gå inn i enkeltforhold knyttet til den. Det dreier seg først og fremst om forhold mellom kolleger når det er reist mistanke om at en lege kan ha utført uforsvarlig arbeid. Kapittel II i etiske regler for leger regulerer omgangen mellom leger og medarbeidere. I første del av § 2 i dette kapitlet heter det: ”Dersom en lege oppdager tegn til faglig eller etisk svikt hos en kollega eller medarbeider, bør hun/han først ta det direkte opp med vedkommende.” Slik rådet ser det, er denne formuleringen først og fremst rettet mot virksomhet som av ulike årsaker er uforsvarlig, og oppfordrer til kommunikasjon for å forebygge skade og for at tiltak kan settes inn slik at den uforsvarlige virksomheten kan utbedres og skade forhindres.
Når en pasient eller pårørende opplever at en allerede utført medisinsk intervensjon har vært utilstrekkelig og kanskje har påført pasienten skade, er det en kollegas plikt å hjelpe dem til å fremføre en ev. klage i henhold til rutinene i klagesystemet. Det er ikke en leges oppgave å prøve å stoppe en klage. Selv om etiske regler for leger har en bestemmelse som oppfordrer legen til å kommunisere med en kollega som viser tegn til faglig eller etisk svikt, må dette ikke forstås som om etikkreglene søker å hindre at legers virksomhet skal bli undergitt vurdering f.eks. av tilsynsmyndigheten.
At en lege finner en kollegas medisinske behandling ukorrekt og gir en pasient støtte i et slikt syn, er i seg selv ikke kritikkverdig. Det er videre legens plikt i en slik situasjon å forklare pasienten hvordan saken ev. kan bli nærmere vurdert gjennom en klage. Det hadde vært kritikkverdig om vedkommende lege hadde forsøkt å hindre pasienten i å få fremmet en klagesak.
Det er viktig å være oppmerksom på at omstendighetene rundt medisinsk virksomhet ofte er kompliserte, og at en ensidig beskrivelse av et hendelsesforløp enten fra pasienten eller fra legen alene ofte gir et utilstrekkelig bilde. Det er imidlertid tilsynsmyndighetenes oppgave å sørge for at omstendighetene rundt en medisinsk intervensjon er tilstrekkelig belyst fra alle sider, også fra den innklagede leges side, til at en balansert vurdering kan gjøres og avgjørelse treffes.
