Det sier helsedirektør Lars E. Hanssen om Statens helsetilsyns reaksjon overfor Stig Ottesen i saken der overlegen var anmeldt for å ha gitt aktiv dødshjelp til en terminalt kreftsyk pasient sommeren 1998. Riksadvokaten besluttet i desember 2001 å henlegge straffesaken, og saken ble deretter vurdert som tilsynssak i Helsetilsynet (1, 2).
Brudd på journalplikten
Reaksjonen fra Helsetilsynet som kom 5. april, er en advarsel i medhold av helsepersonelloven § 56 (www.helsetilsynet.no/nyheter/brev/baerumsaken.pdf). Et annet viktig punkt i advarselen fra Statens helsetilsyn er alvorlig mangel i journalføringen når det gjaldt igangsetting og gjennomføring av sederingen frem til pasienten døde.
– Vi finner det meget klanderverdig at det ved en så inngripende form for behandling ikke nedtegnes hva som er grunnlaget for å sette den i gang, sier Lars Hanssen. Han påpeker at den videre gjennomføringen heller ikke er godt nok dokumentert. – Pasienten hadde sterke smerter, men i ettertid vet vi ikke om det virkelig var indikasjon for denne behandlingen, sier Hanssen.
Fare for sikkerheten
Stig Ottesen var den eneste legen ved Bærum sykehus som hadde kunnskap om behandlingsmetoden sedering i livets sluttfase. Fordi overlegen var på ferie i Roma, kunne verken han eller de andre legene følge opp behandlingen på forsvarlig vis.
Overlegen instruerte sykepleierne over telefon om at de skulle øke medisindosene. Han var ikke i kontakt med legene ved avdelingen. Den terminalt syke pasienten døde etter noen få dager.
– Hvordan var de medisinske ansvarsforholdene overfor pasienten da Stig Ottesen oppholdt seg i Roma?
– Det var Ottesen som hadde det medisinske ansvaret, fordi han selv hadde vurdert situasjonen til at ingen av legene ved Bærum sykehus hadde tilstrekkelig kompetanse til å inneha behandlingsansvaret, svarer Hanssen. – Det er dette som gjør saken spesiell.
Helsedirektøren understreker at uforsvarlig behandling og mangelfull dokumentasjon kan innebære en fare for sikkerheten i helsetjenesten.
– Advarselen til Ottesen betyr at tilsynet ser svært alvorlig på saken. Vår reaksjon er et klart signal om at han og andre skal handle annerledes neste gang, sier helsedirektøren.
Riktig å varsle
Helsedirektøren mener det var riktig av overlege Carl-Magnus Edenbrandt å varsle tilsynsmyndighetene om saken.
– Betyr dette at Helsetilsynet indirekte gir Carl-Magnus Edenbrandt oppreisning?
– Det er ikke min formulering, men jeg mener helt klart at tilsynet virkelig vil at helsepersonell skal melde fra til fylkeslegen når de har mistanke om forhold som kan medføre fare for pasienters sikkerhet. Det gjelder selv om mistanken i ettertid viser seg å være uberettiget, understreker Lars Hanssen.
Carl-Magnus Edenbrandts henvendelse til tilsynsmyndighetene samsvarer med helsepersonelloven § 17 som trådte i kraft 1.1. 2000. Bestemmelsen fastslår at helsepersonell på eget initiativ skal gi tilsynsmyndighetene informasjon om forhold som kan medføre fare for pasienters sikkerhet.
Lang tid
– Hvorfor har det tatt så lang tid for Helsetilsynet å behandle denne saken?
– Etter at Riksadvokaten tok sin avgjørelse i desember 2001 og vi fikk saken, har det ikke tatt lang tid. Jeg bestemte meg for at jeg ikke ville avslutte saken før jeg hadde fått uttalelser fra Edenbrandt og Ottesen. Disse kom tidlig i mars, svarer Hanssen. Han bekrefter at hendelsesforløpet blir tolket forskjellig av de to aktørene.
