Forslaget til biobanklov som helseminister Dagfinn Høybråten la frem før påske (1), bygger på anbefalingene fra biobankutvalget vedrørende innhenting, oppbevaring, behandling og destruksjon av humant biologisk materiale, samt opplysninger knyttet til biobankvirksomhet (2).
Enorme vevsamlinger
En biobank er en samling av humant biologisk materiale med tanke på medisinsk diagnostikk, behandling eller forskning. Det er anslått at landets patologiske laboratorier oppbevarer bortimot 30 millioner parafinblokker, histologiske snitt og cytologiske prøver fra om lag fem millioner mennesker. I tillegg finnes det biobanker ved en lang rekke andre laboratorier, sykehusavdelinger og forskningsinstitusjoner.
Lovforslaget definerer tre typer biobanker: diagnostiske biobanker (for eksempel vevsamlinger i patologilaboratorier), behandlingsbiobanker (for eksempel blodbanker) og forskningsbiobanker (materialsamlinger knyttet til medisinske forskningsprosjekter).
Samtykke
– Frem til nå har biobankene eksistert uten særskilt lovregulering. Formålet med lovforslaget er å sikre en etisk forsvarlig og trygg håndtering av humant biologisk materiale, og samtidig verne om individets integritet, sier statssekretær Kristin Ravnanger i Helsedepartementet.
Et sentralt tema i arbeidet med lovforslaget har vært forholdet mellom bruk av opplysninger utledet fra biobanker og individets selvbestemmelsesrett. Det foreslås derfor at frivillig, uttrykkelig og informert samtykke skal være et hovedprinsipp for all virksomhet knyttet til forskningsbiobanker.
Lovforslaget spesifiserer vilkår for etablering og godkjenning av biobanker. Det skal sendes melding til Helsedepartementet om opprettelse av biobanker. En forskningsbiobank må være anbefalt av den regionale komité for medisinsk forskningsetikk. Departementet må godkjenne bruk av biobankmateriale eller biobankinformasjon i utlandet. Det skal opprettes et eget biobankregister som letter tilsynet med biobankene og øker tilgjengeligheten til lagret materiale.
