Som ledd i den såkalte kvalitetsreformen av norsk universitets- og høyskoleutdanning har Stortinget vedtatt å gå over til betegnelsen PhD for alle doktorgrader som bygger på organisert forskerutdanning, inkludert organisert forskerutdanning for medisinere. Universitetene gjennomgår nå gjeldende regelverk for doktorgrader (1). Regelverket vil få en totrinnsstruktur med en generell forskrift for PhD-graden og egne forskerutdanningsprogram for de ulike fagområdene. Ved Universitetet i Oslo er det planlagt å innføre PhD-graden fra sommeren 2003. Behovet for overgangsordninger vil bli diskutert generelt, og er særlig aktuelt for studier med hovedfag.
Kvalitetsreformen innebærer også innføring av en treårig bachelorgrad og ytterligere to års studier for å oppnå mastergrad, men medisin, psykologi og veterinærmedisin er unntatt fra denne delen av gradsstrukturen.
Ønsket reform
Ole Petter Ottersen, som er prodekanus for forskning ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo, sier til Tidsskriftet at saken ennå ikke er kommet på høring til fakultetet, men at man tar sikte på endelig behandling av forskriften i Kollegiet i juni.
– For de medisinske fakultetene er overgangen til PhD en velkommen reform, sier Ottersen. I desember 1998 rettet dekanmøtet i medisin en henvendelse til Universitetsrådet med anmodning om å vurdere å innføre en slik ensartet gradsbetegnelse i Norge.
– Én gradsbetegnelse for formaliserte doktorgrader innebærer et forenklet forvaltningsansvar for fakultetene, noe vi har sett frem til lenge, sier han.
Nils Erik Gilhus har tilsvarende stilling som Ottersen ved Universitetet i Bergen og er dessuten leder av Legeforeningens forskningsutvalg. – De medisinske fakulteter har i dag ikke anledning til å tildele doktorgrad til dem som ikke har medisinsk embetseksamen og som utfører sitt doktorgradsarbeid ved disse fakultetene. Dette er åpenbart urimelig, særlig i forhold til institusjonenes finansiering, som i økende grad vil være basert på antall avlagte grader. Det er også behov for en viss samordning hva gjelder omfang mellom ulike fagområder og i forhold til utlandet, sier Gilhus.
Han minner om at muligheten til å ta en fri doktorgrad, dr.philos., antakelig vil bli opprettholdt, og at denne graden kan bli et alternativ for enkelte leger.
Orden i begrepene
Øivind Larsen er professor i medisinsk historie ved Universitetet i Oslo og har engasjert seg i spørsmålet om krav og omfang ved doktorgrader (2). Også han ønsker den nye graden velkommen: – Reformen reflekterer trekk ved den gradvise endringen som allerede har funnet sted – reformen vil bringe orden i begrepene.
– Muligheten til å avlegge en fri doktorgrad, dr.philos., er viktig. Dette kan være aktuelt for leger som av ulike grunner ønsker å disputere på arbeider som ikke passer med PhD-gradens karakter av svennestykke. Det skal bli interessant å følge den frie doktorgradens utvikling fremover, sier Larsen.
Våre naboland
I Danmark har man valgt å innføre en PhD-grad med et formalisert utdanningsprogram i tillegg til den tradisjonelle graden dr.med. I Sverige brukes betegnelsen med.dr. for leger som har disputert. Ved Karolinska institutet i Stockholm planlegges en egen forskningslinje i legeutdanningen, et MD PhD-program, men det er foreløpig uklart hva den formelle tittelen for dem som gjennomfører programmet, blir.
