Boken er publisert som 20. bind i serien The New Library of Psychoanalysis . Utgivelser skjer i et samarbeid mellom forlaget og Institute of Psycho-Analysis, London. Mange av bøkene gir god introduksjon til trender i britisk psykoanalytisk tenkning. Bind 20 føyer seg inn som et postkleiniansk bidrag, i henhold til undertittelen.
Boken henvender seg i første rekke til psykoanalytikere og psykoanalytisk orienterte terapeuter som arbeider individuelt med pasienter, det være seg barn, ungdom eller voksne. Den vil kunne interessere andre fagmedarbeidere i psykiatrien med slik orientering. Analysepasienter skal ikke utelukkes som potensielle lesere.
Stoffet er inndelt i kapitler. De fungerer samlet som en helhet, men lar seg også studere enkeltvis. Boken er ikke spesielt tung å lese. Litt større typer kunne kanskje ha vært en fordel for tilegnelsen.
Forfatteren, Judith L. Mitrani, er psykolog og psykoanalytiker fra California. I et instruktivt forord til boken plasserer James S. Grotstein henne i forhold til psykoanalysens generelle utvikling i dag.
Mitranis bok fokuserer på primitive mentale tilstander og reaksjoner som utfolder seg før barnet er utviklet nok til å romme en slik objektverden som M. Klein beskriver. Forfatteren refererer til E. Bick, W. Bion og D. Meltzer som omtaler de primitive fenomenene. For å belyse og klargjøre stoffet trekker Mitrani inn synspunkter og tanker fra representanter for den uavhengige psykoanalytikergruppen, spesielt D.W. Winnicott og F. Tustin. Dette karakteriserer Grotstein som nyskapende integreringsarbeid.
Behandlingsperspektivet fremstår likevel som forfatterens viktigste anliggende når det gjelder de primitive fenomenene og det hun vil ha sagt noe om. Arbeidet med teoretiske avklaringer blir et middel til å nærme seg dette. Den øvrige formidlingen i boken skjer med en rikdom på klinisk materiale og refleksjoner i ettertid over analytiske prosesser. Her trekkes både analysand og analytiker inn. Intersubjektivitetstenkningen ligger nær i dette, selv om ordet ikke uttales av andre enn Grotstein i forordet.
Med Ordinary people and extraordinary protections henleder Mitrani oppmerksomheten på visse primitive fenomener som gjør seg gjeldende i overføring og motoverføring i arbeid med vanlige analysepasienter. Hun beskriver fenomenene så man som terapeut kan bli bedre i stand til å gjenkjenne dem og håndtere prosessen på veien mot en forståelse av det pasienten går igjennom. Dette oppfatter jeg som forfatterens fremste intensjon. I forhold til den fremstår boken som et helstøpt og meningsfylt dokument.
Nicolai
Wergeland
Nic Waals Institutt
Oslo
