De ti nordiske katolske biskoper offentliggjorde 11.2. 2002 et hyrdebrev med tittelen Omsorg for livet (1). Et hyrdebrev gir anbefalinger til kirkens medlemmer om et konkret aktuelt tema. I dette hyrdebrevet gis viktige bidrag til debatten om palliativ medisin og grensene mot eutanasi.
Mange leger vil møte pasienter som ønsker å følge den katolske kirkes retningslinjer. Disse retningslinjene er svært like dem som Rådet for legeetikk i Legeforeningen har trukket opp. Men hyrdebrevets avsnitt om terminal sedering trenger oppklaring. Det lyder: ”I våre nordiske land har man i det siste også diskutert en ny form for eutanasi. Begrepet ”terminal sedering” anvendes som betegnelse for en handling som innebærer at en lege lar en døende pasient sovne inn og avbryter all medisinsk behandling til døden inntreffer. I slike tilfeller pleier døden å inntreffe innen noen døgn eller opptil en uke etter innsovningen. De som argumenterer til fordel for denne handlingen, mener at den er en akseptabel og lovlig form for eutanasi.” ”Ettersom hensikten med denne handlingen er å ta livet av pasienten, bør terminal sedering betraktes som regelrett eutanasi og derfor forbys.”
Slik ”terminal sedering” beskrives kan man forstå biskopenes dom. Men begrepet kan forveksles med ”lindrende sedering”. I den artikkel de henviser til (men som de ikke har lest?), er det nettopp ”lindrende sedering” som beskrives (2).
Ved ”lindrende sedering” er det ikke hensikten å ta livet av pasienten. Å ”avbryte all behandling” er uakseptabelt. Smertebehandling, kvalmebehandling og annen symptombehandling skal selvfølgelig fortsette, i noen tilfeller også væsketilførsel. Det kan være lett å blande begrepene, og avisen Dagen kastet seg over dette avsnittet med store overskrifter (3).
Oslo-biskopen Gerhard Schwenzer gav en oppklaring av dette avsnittet da han introduserte hyrdebrevet. Han presiserte at Legeforeningens retningslinjer for lindrende sedering (2) ikke må sees på som eutanasi.
Hyrdebrevet aksepterer ”dobbelteffekten” så sant ”hensikten med behandlingen ikke er noen annen enn smertelindring”. Avbrytelse eller ikke-start av intensiv medisinsk behandling (der slaget er tapt) ”er ikke en form for passiv eutanasi eller fordekt dødshjelp”. Videre vurderes ”donasjon av organer, vev og celler i terapeutisk øyemed” som positivt. Det innebærer at kirken implisitt godtar det såkalte hjernedødskriteriet.
