I 1976 ble det utført 5 610 sykehusobduksjoner ved landets avdelinger for patologi. Det tilsvarende tallet for 2000 var 3 232 (1). Antall spesialister i patologi i Norge i 1976 og 2000 var henholdsvis 47 og 174. Mange nye avdelinger for patologi er opprettet. Den betydelige reduksjonen i antall sykehusobduksjoner har altså skjedd i en utbyggingsperiode for faget.
Det er blitt hevdet at diagnostiske nyvinninger som MR og CT ville gjøre obduksjonen overflødig. Dette synes ikke å være tilfellet. Karwinski & Hartveit har vist at dødsårsaken ble forandret post mortem for 12 % av alle obduserte ved Haukeland Sykehus (2). Den diagnostiske treffsikkerheten med moderne teknologi er ikke så stor som antatt, og obduksjon er derfor viktig som ledd i kvalitetssikringen av det kliniske arbeidet (3).
Einar Svendsen skriver i Tidsskriftet nr. 5/2002 at det er stor forskjell mellom medisinsk kunnskap tuftet på utvetydig viten og kunnskap basert på usikkerhet og tvil (4). Kun 12 % av dem som dør i Norge blir obdusert. Dette har betydning for den offisielle dødsårsaksstatistikken og konsekvenser for de prioriteringer som gjøres i helsevesenet.
Tiltak bør derfor iverksettes for å øke obduksjonsraten. Målet bør være minst 20 %. Østerrike har over 30 % og har svært gode statistikker hva sykdom og dødsårsak angår (5).
De fleste klinikere oppfatter obduksjon som et godt hjelpemiddel for kvalitetssikring og kvalitetskontroll i sitt daglige arbeid (6). Det er påfallende hvor lite obduksjonene likevel vektlegges. Helseplanleggere og helseadministratorer synes i stor grad å neglisjere et av de beste midler for kvalitetskontroll av diagnoser og behandlingsresultater.
Kommunikasjonen mellom kliniker og patolog må bedres gjennom tverrfaglige møter og instruktive demonstrasjoner av obduksjonsfunnene. Ved hjelp av telepatologi kan obduksjonsfunn demonstreres for leger både i og utenfor eget sykehus. Tid er også en viktig faktor. Tilbakemelding fra patolog må komme før både pasient og problemstilling er glemt!
