I medisinsk litteratur er det fremdeles stor interesse for vitenskapelig uredelighet (1). En gruppe russiske dosenter, leger og andre borgere prøver å foreta seg noe mot slik uredelighet. Vi har gitt ut og distribuert brosjyrer (2), har publisert leserbrev i Tyskland (3) og en liten artikkel i Russland (4) og har henvendt oss til forskjellige utenlandske og russiske organisasjoner. Vi er imidlertid blitt motarbeidet og har møtt represalier, og har innsett det fånyttes ved vår kritikk.
I det tidligere Sovjetunionen var det i stor grad tidligere funksjonærer i kommunistpartiet (den såkalte nomenklatura) som stod bak vitenskapelig uredelighet. Disse personene innehar nå som før ledende stillinger ved universiteter, akademier osv., som i samfunnet for øvrig. De er ofte ikke spesialister, verken formelt eller de facto. Derfor er mange fagpublikasjoner unøyaktige eller inneholder plagiater fra utenlandske kilder. I noen forskningsrapporter er forfalskninger påvist. Det betyr ikke at det i det tidligere Sovjetunionen ikke finnes hederlige forskere. Vesentlig er at skruppelløse partibyråkrater benytter vitenskapelige grader og er rollemodeller for unge kolleger, som lærer at vitenskapelig uredelighet bringer suksess og profitt.
Vitenskapelige samarbeidspartnere i Vesten kan ofte ikke kontrollere arbeidskvaliteten hos sine medarbeidere fra det tidligere Sovjetunionen. Vi kjenner eksempler på at kolleger i Vesten utfører en teknisk del av en studie, for eksempel immunhistokjemiske eller molekylærgenetiske undersøkelser, men ikke påtar seg delansvar for resultater og fortolkninger og sågar avstår fra saklig diskusjon. Ifølge opphavsrett og vitenskapelig etikk skal alle medforfattere ta ansvar for en forskningsrapport. Forskningspartnere i Vesten kan bli implisert i vitenskapelig uredelighet hvis det på denne måten gjøres forfalskninger og mistolkninger eller foretas vilkårlig utvalg av materiale eller data.
Forskningsfinansiering er under normale omstendigheter betinget av kontrollmuligheter for å sikre forskningens pålitelighet og integritet. Slike mekanismer fungerer ikke i Russland i dag. Tvert imot er noen ledere av den postsovjetiske forskningen selv innblandet i vitenskapelig uredelighet. De som finansierer forskningsprosjekter, må være oppmerksom på dette. Det er også bemerkelsesverdig at nomenklatura ofte forfremmer sine egne barn og sørger for hospitering i utlandet, uavhengig av dyktighet.
