I 1982 ble over 1,1 million amerikanere i alderen 30–102 år spurt om sine søvnvaner (1). Seks år senere ble dødelighetstallene for deltakerne analysert for å finne sammenheng mellom søvnlengde og dødelighet.
Lavest dødelighetsrisiko hadde de som rapporterte sju timer søvn per natt (6,5–7,4 timers søvn). De som rapporterte åtte timer søvn eller mer, eller seks timer eller mindre, hadde statistisk signifikant økt dødelighetsrisiko. Den økte risikoen var mer enn 15 % hos dem med > 8,5 timer søvn og hos dem med < 3,5 timer (kvinner) eller 4,5 timers (menn) søvn per natt. De som oppgav bruk av sovemedisiner, hadde økt dødelighetsrisiko i motsetning til dem som oppgav å lide av søvnløshet.
– Det er en interessant studie, men man må vise stor varsomhet i tolkingen av slike data, sier professor Reidun Ursin ved Fysiologisk institutt, Universitetet i Bergen.
– Effektene er svært små. Fordi materialet er så stort, blir mange forskjeller statistisk signifikante, men forskjellene er ikke derfor nødvendigvis klinisk viktige. Ved så små effekter er det vanskelig å utelukke andre årsaksfaktorer. Økt dødelighetsrisiko hos dem som sover åtte timer eller mer, kan henge sammen med økt søvnmengde ved sykelige tilstander, noe det ikke er justert for, sier hun.
– En doserespons eller trinnvis økning i dødelighetsrisiko med økende/reduserte søvnmengder forsterker likevel inntrykket av at søvnmengden i seg selv spiller en rolle. Forfatterne kan ikke vise noen kausal effekt og kan derfor ikke svare på spørsmålet om folk som sover lenge, bør korte ned søvntiden sin, sier Ursin.
