Ved tilstanden monoklonal gammopati av usikker betydning foreligger monoklonalt immunglobulin i serum i lave konsentrasjoner; som regel under 30 g/l. Lette kjeder i urinen og høyere antall plasmaceller enn over 10 % i beinmargen finnes sjelden, og det forekommer ikke osteolytiske skjelettdestruksjoner eller beinmargssvikt. Det finnes ingen sikre prognostiske markører for hvilke pasienter som vil utvikle myelomatose og ingen klare retningslinjer for oppfølging.
Ved Mayo-klinikken i USA har man gjennomgått journaler og dødsregistre og fant 1 384 personer som fikk diagnosen monoklonal gammopati av usikker betydning i 1960–95 (1). 115 av disse utviklet myelomatose eller annen malign blodsykdom.
Risikoen for å utvikle myelomatose var stabil på omkring 1 % per år, og størst hos dem som i utgangspunktet hadde de høyeste konsentrasjonene av monoklonalt protein. Risikoen ble ikke redusert selv etter mange års stabile konsentrasjoner, og gammopatien forsvant svært sjeldent.
– Ut fra denne studien synes det mulig å vurdere risiko ut fra M-komponentens størrelse på diagnosetidspunktet, sier Inger Marie Dahl ved Hematologisk avdeling, Universitetssykehuset i Nord-Norge, Tromsø.
– Personer med initialt høy eller raskt stigende M-komponent bør følges nøye. En tilfeldig påvist M-komponent i lav konsentrasjon hos en eldre, symptomfri person krever derimot ikke omfattende utredning. Det anbefales kontroll etter 3–6 måneder, senere årlig ved stabil lav konsentrasjon. Samtidig bør hematologiske prøver, kalsiumverdi og nyrefunksjonen overvåkes. Ved tegn til endring i sykdomsbildet bør det foretas fullstendig myelomatoseutredning. Som denne studien viser, kan myelomatose utvikles selv etter lang tid med stabil M-komponent, sier Dahl.
