Helsetilbud til kirkeasylanter – en utfordring for helsevesenet

Mangel på alternativer?

Fantes det ikke alternativer til et så drastisk skritt som å gå i kirkeasyl? En av asylantene fortalte at de spurte familien om det var mulig å vende tilbake. Svaret var: «Hvis dere har mat – så bli.» I mottakene var asylantene vitne til arrestasjoner. Senere i kirkeasyl opplevde de at kamerater gav opp og forsøkte å flykte videre eller leve i skjul privat. Disse ble raskt pågrepet og returnert. Flyktningene kjente seg derfor gjennomgående jaget inn i et hjørne der vanlige muligheter var uttømt. Kjennskapet til kirkeasyl var i utgangspunktet begrenset, og valget ble gjort i all hast ut fra behovet for en nødhavn.

Disse kjensgjerningene fikk også betydning for helsepersonell. Selv i kritiske sykdomssituasjoner måtte man forsøke å ivareta klientenes sikkerhet. Det hendte at leger først etter forsikringer om fritt leide kunne legge inn pasienter i psykiatrisk avdeling.

Isolasjon, søvnløshet og tristhet

Til tross for hyppige besøk og familie på stedet kjente asylantene seg isolert i perioder. Særlig ungdom kjente seg utestengt fra livet. Det ikke å bli trodd førte til at de følte seg verdiløse. I tillegg kjente de seg mindreverdige fordi de ikke kunne arbeide, lære og utvikle seg, og fordi de var ute av stand til å oppfylle forpliktelsene i forhold til familien.

Erfaringene tyder på at behandlingskrevende somatiske og psykosomatiske lidelser ble tatt hånd om. Asylantene var svært bekymret for den fysiske helsen, noe som gav seg utslag i hyppige legekonsultasjoner. Hodepine og muskelsmerter var vanlig. De klarte ikke å opprettholde normal døgnrytme, og hadde alvorlige søvnvansker forårsaket av tunge tanker og mareritt.

De største utfordringene var på det psykiske plan. Selv om asylantene kjente seg trygge i kirken, kunne de ikke være helt sikre, og de levde derfor med betydelig frykt for deportasjon. De fikk som regel forsikringer om støtte fra menigheten. Enkelte fryktet likevel utmattelse og kollaps hos hjelperne. Følelsene svingte mellom håp og fortvilelse. Det indre presset førte til en tristhet som grenset til depresjon.

De unge fortalte om en særlig hard skjebne, og hadde stilt seg spørsmålet: Hvorfor skulle akkurat de rammes. En av dem uttrykte seg slik: «Hvorfor ble jeg født? Kanskje Gud visste at jeg skulle oppleve dette – at akkurat jeg skulle bli mest nedfor. Jeg skrev mange ganger til justisministeren, men fikk aldri noe svar.» De ble overrumplet av egne reaksjoner, og fortalte om en følelse av skyld. Men også om følelsen av å bli straffet for noe de ikke hadde gjort. Fortvilelsen økte i forbindelse med helseproblemer, vansker i familien og når det kom melding om avslag eller når kirkeasylet ble utsatt for kritikk gjennom pressen. Da oppstod reaksjoner preget av rådvillhet, trang til å gråte og manglende energi.

De fleste tenkte i perioder at livet var verdiløst. Tanken om å ta sitt eget liv hadde streifet mange. De fortalte om redsel for å miste forstanden, og tvil om egen styrke. Frykten var at de i fremtiden ikke ville klare å bære det som alt i dag var tungt.

Asylantene hadde periodevis klare stresssymptomer. Tendenser til urofølelse og irritabilitet oppstod særlig der flere unge var samlet på et begrenset areal. Kriser med gråt og uttrykt fortvilelse over flere dager førte likevel ikke til vedvarende kontrolltap. Rastløshet førte til at enkelte måtte tåle risikoen ved å forlate kirken en tid.

Retrospektivt fortalte kirkeasylantene om en følelse av utilstrekkelighet, uro og vansker med å komme i gang. Optimistisk oppstart med skole og arbeid måtte ofte utsettes. De fortalte om skyldfølelse, og spesielt barna var engstelige ved synet av politifolk. En som underveis hadde store psykiske problemer fikk det også vanskelig senere. De fleste signaler om utviklingen i ettertid viser imidlertid at det tross alt har vært mulig å etablere en normal tilværelse.

Mestringsstrategier.

For å holde ut ble det nødvendig for asylanter og hjelpere å etablere mottiltak. Det primære var å påvirke saken. Dette ble gjort ved å gjøre den kjent gjennom mediene og henvende seg direkte og indirekte til myndighetene. I dette arbeidet hadde de behov for støttespillere. Noen av asylantene hadde tydelig vilje og evne til selv å delta. Andre klarte ikke å handle selv, og ble passive fordi det ikke var nok rom for egeninnsats.

For asylantene var manglende aktivitetsmuligheter et stort problem, og de fortalte om lange perioder uten annet å gjøre enn å ligge til sengs eller vandre hvileløst omkring. Norskopplæring lyktes til en viss grad, mens mulighetene for mosjon inne var begrenset og bevegelse utenfor kirken fungerte kun i perioder, av frykt for arrestasjon. Arbeid var med enkelte fantasifulle unntak urealistisk. I noen kirker kom folk ofte på besøk. Andre steder kunne det gå uker. Dette hadde delvis med øde beliggenhet å gjøre, men skjedde også i bystrøk der man ikke klarte å etablere nettverk.

I forhold til hva man kunne anta var religiøs tro forbausende sjelden avgjørende for asylantene. De fortalte om grunnleggende tro på en løsning, men også at håpet kunne være vanskelig å bevare etter alle tilbakeslagene. Opplevelsen av sterk menneskelig støtte og ønsket om å hjelpe familien, særlig barna, var de viktigste drivkrefter for å bevare motet.

Helsetjenester til kirkeasylantene ble organisert på svært ulike måter og nivåer. For helsearbeiderne som engasjerte seg, var kjennskap til flyktninghelsearbeid, politisk forståelse og idealisme avgjørende. Det var eksempler på problemer og ventetid, og menighetsfolk fortalte om udekkede behov på det psykiske plan. Likevel klarte man vanligvis ad omveier å få tak i lege og tannlege. De som måtte legges inn, var engstelige i forkant, men kjente seg i hovedsak trygge i sykehuset. Ved et høve fikk man garantier fra politiet om at pågripelse i en slik situasjon var uaktuelt.

Asylantenes situasjon

Flere av informantene fryktet at kirkeasyl kunne bli et tungt minne senere i livet. En uttrykte seg slik: «Jeg tror vi er blitt helt ødelagt og triste.» Reaksjonene i ettertid må sees i lys av en særlig stressfylt erfaring. Et viktig spørsmålet er hva som vil skje med barn og unge som har måttet gå gjennom dette i en sårbar utviklingsfase. Kan det å være alene hjemmefra eller være vitne til foreldres maktesløshet ha skadet dem på lang sikt? Flere studier peker på at dette ofte fører til psykiske vansker senere i livet (6, 7). Alle fortalte om vonde minner når de besøkte nye kirkeasylanter. For informantene var kirkeasyl en av flere belastende erfaringer. Noen opplevde også problemer etterpå relatert til andre vansker i eksil. På tross av begrensede erfaringer er det vanskelig å utelukke at kirkeasyl kan få konsekvenser senere i livet.

Var det særegne forhold som beskyttet kirkeasylantene? Relativt sett hadde de betydelig menneskelig kontakt. Flyktningene fortalte at forbindelsen med nordmenn i alle aldre var helt avgjørende for dem. En sa: «Dette har betydd veldig mye positivt for meg. Når du er omgitt av venner i et norsk samfunn, er du ikke alene.» Støtten i opinionen var også viktig. Det er sannsynlig at nær og omfattende kontakt fungerte som beskyttelse, muligens også for ettertiden.

Helsepersonellets ansvar og tiltak

Tradisjonelt møter norske helsearbeidere pasientene på deres egne premisser. I kirkeasylsaker ble imidlertid spørsmålet om troverdighet kontroversielt fordi myndighetene enten ikke trodde på historiene eller mente det var ufarlig i opprinnelseslandet. Asylantene fant denne mistroen sterkt krenkende. Helsearbeiderne fortalte at de gjennom å sette seg inn i beretningene og følge med i klientenes utvikling over tid fikk tillit. I neste omgang førte dette ofte til et møysommelig arbeid for å dokumentere helsetilstanden overfor myndighetene.

Både forebygging og kriseintervensjon kan være hensiktsmessig. Noen foretrakk å be om hjelp når behovet meldte seg, men flertallet av asylanter og hjelpere ønsket regelmessig psykiatrisk oppfølging. Muligens kan det være fornuftig å se klienten jevnlig og i tillegg være beredt til å følge opp tettere under kriser.

I kritiske situasjoner var støttesamtaler og råd om sovemedisin og andre medikamenter viktig. Hjelp til å finne en mening betydde mye når det røynet på. Det var også nødvendig å ta asylantens bekymring for den fysiske helsen på alvor.

I motsetning til annet krisearbeid er disse klientene i en permanent alarmtilstand. Det er derfor like viktig å understøtte deres krefter til å møte utfordringer som å gi hjelp til å håndtere allerede oppståtte problemer. Hvis man bare støtter opp om utholdenhet og mestring, vil imidlertid belastningen bli for stor. Derfor er rom for følelser av fortvilelse og hjelpeløshet også nødvendig.

Behandling under press

Behandlerne beskrev en situasjon der de kom i en defensiv posisjon fordi det var vanskelig å påvirke utfallet av saken. Omstendighetene og tiden gjorde at helsetilstanden ble stadig svakere. Selvmordskriser ble ikke identifisert blant de intervjuede, men forfatteren har selv erfaringer med dette fra klinisk praksis.

Kirkeasyl er en form for unntakstilstand der all energi kontinuerlig er rettet inn på å finne løsninger. Å «drive» et kirkeasyl er et omfattende arbeid, og støttespillerne må ivareta mange oppgaver. Da oppstår lett ønsker om at også helsearbeidere skal involvere seg. I den tidligere nevnte danske rapporten blir det lagt vekt på at terapeutene ikke bør ha andre oppgaver. Spørsmålet er om det finnes en vei der man kan samarbeide med asylant, kirke og støttespillere samtidig som uavhengigheten blir opprettholdt? Noen kirkeasyl hadde positive erfaringer med nettverksmøter.

Gjennom arbeid med samme klient i årevis blir personlige bånd etablert. Hjelperne beskrev dette som positivt, men pekte også på utfordringer når det gjelder grenser og forventninger. Fortvilelsen i slike saker kan gjøre at man blir utsatt for påtrykk eller selv får et sterkt ønske om å bidra med legeerklæringer. Her som i andre saker må man vurdere både nytten og om grunnlaget er tilstrekkelig.

I kirkeasylsaker må støttespillerne alltid arbeide for å skape fremdrift. De fleste vil mene at denne virksomheten ligger utenfor legens arbeids- og kompetanseområde. Likevel kan det oppstå situasjoner der helsespørsmål blir så avgjørende at det er riktig i samråd med klienten å markere standpunkter direkte eller gjennom mediene.

Det er krevende å drive med helsearbeid i kirkeasyl, både når det gjelder inntrykk, tid, krefter og krav til løsninger. Hjelpere fortalte om skepsis blant kolleger, andre både om støtte og interesse. Fordi man beveger seg inn i en kompleks situasjon der spørsmål om helse, politikk, jus og offentlighet må turneres kontinuerlig, er veiledning helt avgjørende. Anbefalt lesning finnes i rammen.

Også for hjelperne var de største utfordringene tiden og uvissheten. En av asylantene fortalte at en av hjelperne hadde uttalt: «Hvis dere kan, så kan vi.» Hjelpere fortalte at de hadde vurdert å gi opp, men hadde sett betydningen av å stå last og brast med klientene. De fortalte også om et sterkt håp på deres vegne. Likevel kan mye skje over år i et jobbforhold. Derfor bør følelser av utmattelse og resignasjon tas på alvor også for hjelpernes del.

Kan det tenkes situasjoner der et kirkeasyl bør avsluttes, og finnes det grenser for tid? En kirkeleder uttalte at ansvaret for å bestemme om kirken skulle forlates, måtte ligge hos asylantene selv. For mange ble dette retningsgivende. Trolig er det verken mulig eller rett av andre, heller ikke helsepersonell, å påvirke en slik avgjørelse.

Videre perspektiver

Kirkeasylanter er dobbelt belastet fordi de opplever en alvorlig retraumatisering i vertslandet. De er derfor særlig utsatt, og både asylanter og støttespillere la i undersøkelsen stor vekt på helsespørsmål. Det var vanskelig å håndtere situasjonen når helsen kom under press. Helsepersonellets innsats for å normalisere symptomer, forstå utviklingstrekk og foreslå tiltak virket beroligende og støttende. I en meget presset og uforutsigbar situasjon hjalp det at noen med faglig styrke tok ansvar for at man ikke ville kollapse og ville ta vare på en dersom så skulle skje. Å stå sammen under en langvarig krise førte trolig også til at ensomheten hos asylantene ble mindre fremtredende. I tillegg var innsats for å dokumentere helsemessige forhold i kirkeasyl konkret og generelt svært viktig. Det er også naturlig å tro at motet hos kirkeasylantene ble styrket ved sammen med helsepersonell å fastholde mål og mening under alle prøvelsene.

Konsekvenser for myndighetene

Erfaringen er at kommunene ikke har fulgt opp helsemyndighetenes anbefaling om en bredt anlagt oppfølging. Mye av ansvaret for å yte helsehjelp ble overlatt til den enkelte helsearbeider. Det er viktig å slå fast at dette har fungert godt mange steder. Det gir likevel ingen garanti utover den akutte situasjonen. Å basere seg kun på idealisme har vist seg utilstrekkelig. Innledningsvis ble det referert til et brev (3) fra helsemyndighetene der de slår fast at kommunehelsetjenesteloven (§ 2-1) ikke skiller mellom lovlig og ulovlig opphold. Dette betyr i praksis at kommunens helsetilbud også skal gjelde for flyktninger i kirkeasyl. Denne undersøkelsen viser at behovet er omfattende når det gjelder oppfølging av flyktningenes helse både i den aktuelle situasjonen og på lengre sikt med henblikk på senreaksjoner. Det er derfor nødvendig å styrke kommunenes beredskap for kirkeasylanter og flyktninger i dekning.

Anbefaling

Et første skritt kan være at leder for kommunehelsetjenesten, eventuelt flyktninghelsetjenesten sørger for at det blir tatt direkte kontakt med flyktningene og aktuelle kontaktpersoner for å kartlegge hjelpebehovet. Deretter må man planlegge varslingsrutiner, hvordan helsehjelpen kan utformes og følges opp over tid. Fordi man ikke uten videre kan stole på at pasienten og støttespillere klarer å identifisere problemer i tide, er det viktig med selvstendige initiativer fra helsetjenesten. Her er det klokt bl.a. å samarbeide med helsesøstrene fordi de tradisjonelt er den del av helsetjenesten som har best kontakt med flyktninger. I siste instans er det tale om å være rede til å ta imot og gi behandling til pasienter som ikke våger å oppgi sin identitet, samt ivareta taushetsplikten i en situasjonen der man kan bli satt under press.