Prioritering og effektivisering i norsk helsepolitikk

Norsk helsepolitikk har lenge hatt det ambisiøse målet at det offentlige helsevesen både skal kunne tilby det nyeste av kunnskap og teknologi, og å kunne gjøre det etter behov. Det er blitt stadig vanskeligere å realisere dette målet. Det koster for mye. I høy grad kan man si at det er to generelle svar på problemet: prioritering og effektivisering. Økonomer har utviklet begreper og modeller som gir interessante utgangspunkt for å konkretisere svarene. I denne boken, utgitt av forskere ved Program for helseøkonomi i Bergen, får vi en innføring i hva økonomene har å tilby, og som kan være relevant for norske forhold.

Boken inneholder mange interessante kapitler av stor relevans både for spørsmålet om hvordan det kan prioriteres og hvordan det kan effektiviseres. Ikke-økonomene Ole Frithjof Norheim og Berit Bringedal skriver interessant og pedagogisk godt om prioritering. Det er flest kapitler som primært (men ikke bare) berører effektivitetsspørsmålet. Av mest generell interesse er kanskje Kåre Petter Hagens og Egil Kjerstads kapittel om styring og regulering i helsesektoren, Jan Askildsens og Kurt Richard Brekkes om konkurransens relevans i helsesektoren og Alf Erling Risas om teknologisk utvikling, informasjonstilgang og økonomisk organisering av helsesektoren.

Forfatterne har nok som formål å nå helsepolitisk interesserte, og ikke minst leger og annet helsepersonell. De tanker som presenteres er i høy grad den type tanker også helsepersonell nå må forholde seg til, men jeg er usikker på hvor populær den kan bli. Tematisk er den nokså heterogen. En del kapitler går også en del utover hovedproblemstillingen jeg har nevnt innledningsvis og som boken eksplisitt tar utgangspunkt i. Det gjelder for eksempel et, for øvrig informativt, engelskspråklig kapittel om helseulikhetens årsaker. Kapitlene varierer dessuten en del i vanskelighetsgrad. Noen av kapitlene er preget av at forfatterne også tenker på sine økonomkolleger.