I avhandlingen kartlegges grunnleggende biologiske egenskaper ved de områdene av arvestoffmolekylet DNA som benyttes i rettsmedisin. I tillegg er elementer av laboratorieprosessen ved denne type arbeid analysert.
Rettsgenetikk er den delen av fagområdet rettsmedisin som omhandler slektskapsutredning og analyser av biologiske spor i kriminalsaker. I dette fagområdet har man siden midten av 80-årene benyttet seg av korte, repeterte DNA-sekvenser. Disse områdene av genomet er kjennetegnet ved to forhold som gjør at de egner seg for bruk i rettsgenetikken: De koder ikke for kjente egenskaper, og de viser stor grad av variasjon mellom individer. Fra kort tid etter den første beskrivelsen av disse DNA-områdene i 1985 er de blitt benyttet i rettsgenetikken. Man har imidlertid hatt begrenset kunnskap om disse DNA-områdene eller – markørenes grunnleggende biologiske egenskaper, og avhandlingen bidrar til å øke denne kunnskapen.
Det at DNA-markørene som benyttes viser stor grad av interindividuell variasjon skyldes vesentlig den relativt høye mutasjonsfrekvensen mellom generasjoner. Som en modell for analyse av mutasjoner har vi benyttet oss av korresponderende par av blodprøver og coloncancerceller fra et stort antall pasienter operert for tilstanden. På denne måten har vi kartlagt egenskaper ved tallrike mutasjoner (lengdeforandringer) i et utvalg av disse markørene. I avhandlingen har vi også analysert forskjellige metoder for ekstraksjon av DNA fra humant vev og kan på denne bakgrunn gi anbefalinger om valg av metode. Endelig er stabiliteten av de samme DNA-markørene mellom forskjellige vevstyper undersøkt. Analysene viser at markørene er stabile under forskjellige betingelser, og at de således er vel egnet for personidentifikasjon, f.eks. etter massekatastrofer.
Samlet gir avhandlingen økt generell kunnskap om de områdene av arvestoffet som benyttes i rettsmedisin. Videre gir den bidrag til å høyne kvaliteten på det praktiske arbeid som utføres innen dette fagområdet.
