Hans Morten Lossius og Eldar Søreide var initiativtakere til den internasjonale kongressen om traumebehandling i Stavanger i mai.
Effektivitet og sikkerhet i traumebehandling forutsetter regelmessig drilling av ferdigheter og trening i tverrfaglige team. Her fra en simuleringsøvelse i regi av BEST-prosjektet. Alle foto T. Sundar
– Tverrfaglig samarbeid er en avgjørende faktor for overlevelse etter multitraume, sier anestesioverlege Eldar Søreide ved Sentralsjukehuset i Rogaland (SiR). I mai ledet han den internasjonale kongressen TraumaCare 2002 i Stavanger, som samlet om lag 1 000 leger, sykepleiere og annet helsepersonell fra inn- og utland.
Gode systemer
Kjeden som redder liv, var temaet for kongressen, som belyste tiltak for å forbedre effektivitet, kvalitet og sikkerhet i behandlingen av multitraumatiserte og hardt skadede pasienter. At dette er en utpreget tverrfaglig disiplin, fremgikk av deltakerlisten for kongressen. Seks av ti delegater var leger, hvorav 60 % var anestesileger, 30 % var kirurger og resten tilhørte andre spesialiteter.
Multitraume er definert som alvorlig skade i to eller flere organsystemer (1). Fire av fem tilfeller i industriland er forårsaket av trafikkulykker med høyenergipåvirkning, og dødeligheten er gjennomsnittlig 30 %, herav 20 % i traumeøyeblikket og i den prehospitale fasen.
– Teamarbeid og tverrfaglig innsats er nøkkelen til suksess i traumebehandlingen. 90 % av resultatet blir satt i sammenheng med organiseringen av behandlingsapparat og kommunikasjonen mellom de ulike aktørene. Et så høyt tall tilsier at vi trenger strømlinjeformede systemer for mottak og behandling av multitraumer, sier Eldar Søreide.
– Her ligger det store organisatoriske utfordringer i Norge, supplerer Hans Morten Lossius som også er anestesiolog ved SiR:
– Fravær av kravspesifikasjoner og mangel på samhandling er problemer som går igjen i prehospital akuttmedisin, mens sykehusene gjennomgående har dårlige virksomhets- og kvalitetsdata. Uten at vi vet hva vi gjør, kan vi ikke planlegge og organisere akuttfunksjonene på den mest hensiktsmessige måten.
Spørsmål rundt organisering av traumebehandling og opplæring av traumekirurger ble tatt opp av Peter Oakley i et hovedinnlegg på Stavanger-kongressen. Den britiske traumatologen vil sentralisere traumebehandlingen mest mulig, for å sikre at kompetanseoppbyggingen skjer på grunnlag av et størst mulig pasientvolum. Han tar til orde for økt bruk av simuleringsteknikker i opplæringen av kirurger, noe som både vil gi treningsgevinster og øke pasientenes sikkerhet. Han etterspør også standardiserte pasient- og registerdata til forskningsformål og virksomhetsplanlegging.
Paul Barach
Sikkerhetskultur
Paul Barach, redaktør av det internasjonale tidsskriftet Quality and Safety in Health Care , understreket i flere debattinnlegg at spørsmål knyttet til systemsikkerhet blir stadig viktigere innen traumebehandling.
– Helsevesenet har mye å lære av erfaringene innen luftfart og forsvaret når gjelder drilling av ferdigheter, sikkerhetsrutiner, krisesimulering og trening i team, sier Barach til Tidsskriftet. Han er epidemiolog, men har også bakgrunn som lege fra den amerikanske hær.
Hans fanesak er at sikkerhetstenkning skal få større innpass i planleggingen og organiseringen av en virksomhet. Dette vil gi en tryggere og mer effektiv helsetjeneste.
– Sikkerhet kan ikke løsrives fra kvFalitet, og handler om å lage systemer som er robuste og pålitelige. I praksis betyr det at systemer som er begrunnet ut fra virksomhetsdata og organisert ut fra prinsipper om teamarbeid. Derimot har tradisjonelt helsevesen ofte knyttet suksesskriterier til den enkelte fagpersonens eller spesialistens rolle. Et slikt system er imidlertid mer sårbart og disponerer for feil og utilsiktede hendelser.
– Målet er å øke sikkerheten for alle systembrukere, ikke minst pasientene, sier Barach.
Han påpeker at utilsiktede hendelser inntreffer ved nær 4 % av alle sykehusinnleggelsene i USA, at 14–15 % av disse er fatale og at to av tre kunne vært unngått dersom systemene var enklere og sikrere (2).
– Skal forekomsten av feil og utilsiktede hendelser reduseres, trenger vi en kulturendring. Vi må tenke nytt ved å forenkle systemer, drille rutiner og skape et åpent samarbeidsklima der det gis tilbakemeldinger til den enkelte, men der oppmerksomheten rettes mot systemfeil istedenfor leting etter syndebukker. Feilgrep er en del av tilværelsen, men det er viktig å håndtere dem på rett måte, sier Barach.
Han oppfordrer leger til å gå i bresjen for arbeidet med å introdusere ideer og systemendringer i helsevesenet, så vel i grunnutdanningen som i spesialistutdanningen.
– Selv om det kan oppleves vanskelig å få politisk og administrativ støtte for nye ideer, er det viktig at leger er seg sitt ansvar bevisst for å medvirke til systemforbedringer, sier Barach.
