Nordmenns bruk av helsetilbud på Internett

Helserelatert bruk av Internett

For å gi et bilde av befolkningens bruk av Internett i helsesammenheng tok vi utgangspunkt i ett spørsmål fra telefonundersøkelsene og to spørsmål fra e-postundersøkelsen.

Fra telefonundersøkelsene brukte vi spørsmålet «Har du noen gang skaffet deg helseinformasjon eller medisinsk informasjon på Internett?».

Fra e-postundersøkelsen hadde vi fordeling på spørsmålene «Har du benyttet Internett på følgende måte i helsesammenheng?» (tab 1) og «I hvor stor grad er disse faktorene med på å begrense din bruk av Internett til helseformål?» (tab 2). På sistnevnte ble respondentene bedt om å vurdere åtte faktorer. Svaralternativene var «begrenser mye», «begrenser noe», «begrenser lite», «har ingen mening». I den videre analysen ble alternativene «begrenser mye» og «begrenser noe» slått sammen til «begrenser».

Internett og helseatferd

I e-postundersøkelsen ble det spurt «Basert på helseinformasjon du har fått fra Internett, har du gjort eller opplevd følgende?», hvor ni ulike alternativer var oppgitt (tab 3).

I telefonundersøkelsen stilte vi spørsmålet «Hvor viktige er følgende informasjonskilder for deg når det gjelder helse og sykdom?» (tab 4). Her ble respondentene bedt om å rangere hvor viktig åtte ulike kilder var på en firedelt skala, som gikk fra «meget viktig» til «ikke viktig». Skalaen ble i den videre analysen rekodet til «viktig» og «mindre viktig», der henholdsvis «meget» og «ganske viktig» og «lite» og «ikke viktig» ble slått sammen.

Ønske om e-postkontakt med lege

Befolkningens ønsker om e-postkontakt med sin fastlege belyses ut fra svarene på tre spørsmål fra telefonundersøkelsene og to fra e-postundersøkelsen.

Spørsmålene som ble stilt i telefonundersøkelsen var «Hvis du hadde hatt mulighet til å ta kontakt med din fastlege via e-post, ville du benyttet denne muligheten?», «Ville du byttet lege for å få tilgang til en lege som kunne tilby Internett-baserte tilbud som e-post?» og «Hva ville du brukt en slik kontakt til?» (kun stilt i 2001). På sistnevnte fikk respondentene listet opp alternativene «kommunisere med fastlegen om min helsetilstand», «kommunisere om praktiske ting, for eksempel timebestilling og reseptfornyelser», «motta informasjon» og «vet ikke».

Respondenter som i e-postundersøkelsen oppgav å ha kommunisert med andre om personlige problemer på Internett, ble stilt spørsmålet «Hvis du sammenlikner med å kommunisere ansikt til ansikt, hvordan oppleves det å «snakke» med andre om personlige problemer på nettet?». Svaralternativene var «det er lettere», «det er vanskeligere» og «opplever ingen forskjell». De som svarte at det var lettere å kommunisere på denne måten, ble videre bedt om å besvare spørsmålet «Hvilken betydning har følgende forhold for at du opplever det lettere å kommunisere med andre om personlige problemer på nettet enn ansikt til ansikt?». Hvert av utsagnene «ingen trenger å vite hvem jeg er», «jeg har god tid til å formulere meg», «ingen kan se meg», «det er enklere å formulere seg skriftlig enn muntlig» og «jeg trenger ikke å fortelle mer enn jeg vil» ble rangert på en firedelt skala: «stor betydning», «noe betydning», «lite betydning» og «ingen betydning». I den videre analysen ble svarene rekodet, «stor betydning» og «noe betydning» ble slått sammen til «betydning», og «lite betydning» og «ingen betydning» ble slått sammen til «liten betydning».

Bakgrunnsvariabler

I den logistiske regresjonsanalysen ble respondentens kjønn, alder, utdanning og om de hadde vært «berørt av sykdom siste året» brukt som bakgrunnsvariabler. «Berørt av sykdom» ble kategorisert ut fra spørsmålet «Har du eller noen i din nærmeste familie i løpet av det siste året vært behandlet i sykehus eller vært sammenhengende sykmeldt i over tre uker?». Svarkategoriene var «jeg selv», «noen i min nærmeste familie» og «nei». De som svarte bekreftende, fikk videre spørsmålet «Dreier det seg om kronisk sykdom, akutt sykdom, skade eller ulykke?».

Statistikk

For analyse og bearbeiding av materialet har vi brukt statistikkprogrammet SPSS, versjon 11.0. For å kontrollere for sammenhenger mellom uavhengige variabler ble logistisk regresjon med enkel kontrastmetode brukt. En p-verdi mindre enn 0,05 ble ansett som statistisk signifikant.

Helserelatert bruk av Internett

I 2001 hadde 731 av 1 018 (72 %) tilgang til Internett. Befolkningens bruk av Internett i helsesammenheng økte signifikant fra 2000 til 2001. Det var 19 % som hadde brukt Internett til helseformål i 2000, mot 31 % i 2001 (sju respondenter besvarte ikke spørsmålet i 2001). Ved logistisk regresjon gav alder og utdanning signifikante utslag på bruk av Internett i helsesammenheng for 2001 (tab 5). Kjønn og hvorvidt respondentene hadde vært berørt av sykdom siste år hadde ikke effekt i analysen. Det var heller ingen signifikante forskjeller mellom dem som var berørt av kronisk sykdom og dem som ble rammet av akutt sykdom.

E-postundersøkelsen viste at 95 % brukte Internett til informasjonsinnhenting, mens 19 % hadde stilt spørsmål til lege eller annen fagperson via nettet (tab 1). Varierende kvalitet ble vektlagt som begrensende faktor av 58 % (tab 2).

Internett og helseatferd

Andelen som vurderte sin faste lege som en viktig informasjonskilde i helsesammenheng var ikke signifikant endret fra 2000 (79 %) til 2001 (77 %) (tab 4). Andelen som vurderte Internett som viktig var mindre, men hadde steget signifikant fra 29 % i 2000 til 33 % i 2001.

Det var 33 % i e-postundersøkelsen som hadde stilt legen mer spesifikke spørsmål etter å ha brukt Internett i helsesammenheng (tab 3).

Ønske om e-post

303 av 1 006 (30 %) i 2000 og 461 av 1 018 (45 %) i 2001 ville benytte e-post i kontakt med sin faste lege i telefonundersøkelsen. Endringen er signifikant. Av de 461 ville 152 (33 %) benytte e-postkontakt til å kommunisere med legen om sin helsetilstand, mens 230 (50 %) ville kommunisere om praktiske ting, som timebestilling og reseptfornyelse.

I 2001 oppgav 102 respondenter (10 %) at de ville vurdere å bytte lege for å få mulighet til e-postkontakt med sin lege, i 2000 var det 15 % som kunne tenke seg å gjøre det. Nedgangen er signifikant.

91 (19 %) respondenter hadde kommunisert om personlige problemer på nettet, blant disse opplevde 56 (62 %) dette som lettere enn å kommunisere ansikt til ansikt om samme type problemer. De får da bedre tid til å formulere seg (89 %), ingen trenger å vite hvem de er (88 %), og de trenger ikke å fortelle mer enn de selv vil (86 %).

Bruk av Internett

En tredel av befolkningen har brukt Internett til helseformål. Det er en statistisk signifikant økning i bruk av nettet til helseformål fra 2000 til 2001. I utvalget var det 72 % som hadde tilgang til Internett, et resultat som ligger nær Norsk Gallups tall fra samme måned (6). Dette indikerer at om lag halvparten av norske voksne med Internett-tilgang nå bruker eller har brukt nettet til helseformål. En tredel av dem som svarte anser nettet som en viktig kilde til helseinformasjon.

Bruk av Internett i helsesammenheng henger positivt sammen med utdanning og negativt sammen med alder. Dette følger det samme mønsteret som observeres for bruk av Internett generelt (6). Amerikanske undersøkelser tyder på at det er ulike grupper av nettbrukere, noen bruker Internett mer aktivt enn andre i helsesammenheng (7). Dette gjelder spesielt de som er kronisk syke, er nydiagnostiserte eller er pårørende til syke. Vår undersøkelse får ikke frem tilsvarende forskjeller mellom de ulike brukerne. Dette kan bero på metodeforskjeller i undersøkelsene. En annen, plausibel forklaring er at pasientenes bevissthet om sin forbrukerrolle står sterkere i USA enn i Norge. Nydiagnostiserte, kronisk syke og pårørende er «kundegrupper» som vil ha spesielt behov for å orientere seg i helsemarkedet.

E-postundersøkelsen viser at én av ti har brukt nettet til å kommunisere med andre som har samme helseproblem, og én av fem har stilt spørsmål til lege eller annen fagperson over nettet. Dette tyder på at det er et potensial for kommunikasjon mellom helsearbeider og pasient over nettet, også når det gjelder individuell rådføring. I Norge i dag er disse mulighetene sterkt begrenset pga. personvernhensyn og gjeldende lovverk (8).

De som bruker Internett til helseformål, ser ut til å forholde seg bevisst og kritisk til den informasjon de finner der. De begrenser bruken av flere grunner, noe som kan bidra til nettets – relativt sett – beskjedne posisjon som kilde til helseinformasjon i befolkningen. Uoversiktlighet, variabel kvalitet på informasjonen og manglende sikkerhet i forhold til personopplysninger er begrensende faktorer. Både nasjonalt og internasjonalt arbeides det med tiltak som skal hjelpe pasienter og andre brukere til å navigere sikkert og effektivt på Internett. Det finnes anerkjente internasjonale organisasjoner som vurderer helsetilbud på nettet ut fra bestemte krav til kvalitet og forsvarlighet. Tilbud som godkjennes, får bruke organisasjonenes logo og slik fortelle brukerne at sidene er godkjente. Health on the Net Foundation (HON) og det EU-finansierte MedCertain-prosjektet er eksempler på slike ordninger (9). En annen tilnærming er utvikling av helseportaler og veiledende retningslinjer for brukere og tilbydere av helsenettsteder. I Norge har Sosial- og helsedepartementet laget Sosial- og helseporten på Internett, og flere offentlige instanser og organisasjoner samarbeider om mulige løsninger vedrørende forsvarlighet og personvern i denne typen arbeid. Det er indikasjoner på at de fleste faktorene som i undersøkelsen er vist å begrense folks tillit til og bruk av Internett i helsesammenheng, kan bli redusert eller fjernet i løpet av få år.

Internett og helseatferd

Internett er en ressurs som i helsesammenheng brukes i tillegg til egen lege, ikke istedenfor. Nettbruk ser i liten grad ut til å påvirke hyppigheten av legekonsultasjoner. Bruken har imidlertid betydning for atferd og opplevelser relatert til egen helse. I utvalget fra e-postundersøkelsen hadde en tredel endret kosthold og livsstil på bakgrunn av informasjon fra nettet. En femdel hadde valgt å begynne med helsepreparater eller helseprogrammer fra Internett uten å konsultere sin lege.

Andre undersøkelser tyder på at pasienter som bruker Internett i helsesammenheng, oftere enn andre er aktivt involvert i egen behandling (2, 10). Våre funn viser at helseinformasjon pasienten har hentet fra Internett, ofte blir tema i konsultasjoner med legen. En tredel av helsebrukerne på Internett sier de på bakgrunn av helseinformasjon de har funnet på nettet har stilt mer spesifikke spørsmål til sin lege, og en mindre andel har foreslått egne diagnoser og behandling overfor legen. Pasienter bruker nettet til å søke etter informasjon, men på samme tid er de seg bevisst den variable kvaliteten på informasjonen de finner. Slik kan fastlegen få en veilederrolle overfor sine pasienter i sammenheng med kvalitetssikring og tolking av informasjon. En av helsetjenestens viktige oppgaver fremover blir å bygge opp internettbrukerens evne til å sile informasjon (11).

Trygghetsfølelsen er et annet aspekt som påvirkes av nettbruk. Rundt halvparten av de spurte i e-postundersøkelsen sier de er blitt beroliget av helseinformasjon de har funnet på Internett, mens en av ti oppgir at de er blitt mer engstelige. Dette indikerer at den tilgang til medisinsk informasjon Internett representerer, og muligheten for kommunikasjon med helsearbeidere og med diskusjonsgrupper hele døgnet og fra hvor som helst av noen oppleves som trygghetsskapende. Andre blir forvirret og engstelig av mengden, mangfoldet og den ofte motstridende informasjon som finnes på nettet. På konferansen Pasienten i IT-samfunnet i 2001 advarte professor Olav Helge Førde om at bruk av Internett i helsesammenheng kan bidra til ytterligere å øke medikalisering og helsepessimisme. Internett og tilgang til store mengder til dels motstridende helseinformasjon er også del av bakgrunnen for den pågående diskusjon og voksende motstand blant mange foreldre når det gjelder MMR-vaksinering (12).

Ønske om e-postkontakt

Elektronisk kommunikasjon vil få økt betydning i helsesektoren. En stigende andel vil benytte muligheten til e-postkontakt med sin lege dersom det er mulig. Halvparten av dem som ønsker å opprette slik kontakt, begrunner dette med et behov for å kunne kommunisere med legen om praktiske forhold. Dette kan uttrykke et ønske i befolkningen for fleksibel kontakt med den de oppfatter som sin viktigste kilde til helseinformasjon, nemlig fastlegen. Den praktiske nytten er i stor grad knyttet til nettets fortrinn som tids- og stedsuavhengig. For problemstillinger som ikke er akutte, vil for eksempel muligheten til å ta kontakt via e-post for noen være en bedring i tilgjengeligheten, ved at man slipper å forholde seg til oppsatt time eller telefontreffetid. Evaluering av fastlegeforsøket viste at fastlegens tilgjengelighet ikke ble oppfattet som god nok (13).

En tredel av respondentene ønsket primært å benytte e-postkontakt med legen til å kommunisere om sin helsetilstand. Hele 61 % av dem som har kommunisert elektronisk om sine personlige problemer på Internett, oppgir at dette er lettere enn å kommunisere ansikt til ansikt. God tid til å formulere seg, muligheten til å være anonym og at man selv kan velge hvor mye man vil fortelle, fremstår som de viktigste grunnene til dette. Andre undersøkelser har vist at det å kommunisere elektronisk om personlige problemer er særlig aktuelt for ungdom eller når det gjelder tabubelagte temaer, slik som ved enkelte krefttyper, HIV og psykiske lidelser (14 – 16).

Det har vært en signifikant nedgang i andelen som kunne tenke seg å bytte lege for å få tilgang til en som benytter e-post. Vi antar at nedgangen kan knyttes til økt bevissthet rundt bruk av Internett og økt kunnskap om risikoen for at personlig informasjon kan komme på avveie i et slikt åpent nettverk. Funnet kan også sees i sammenheng med oppmerksomheten rundt og innføringen av fastlegeordningen på samme tid som det andre telefonintervjuet fant sted, sommeren 2001. Deler av befolkningen er nå nærmere knyttet til sin faste lege og ønsker derfor ikke å bytte. I fastlegeordningen er legebytte en mer omfattende operasjon enn det var i det gamle systemet med fritt legevalg, hvilket kan ha gjort tanken om å bytte lege for å oppnå e-postkontakt mindre attraktiv.