I Tidsskriftet nr. 11/2002 kommer leder i Alment praktiserende lægers forening (Aplf), Kjell Maartmann Moe, med følgende påstand: ”I stedet for å sykmelde folk sjablonaktig, skal legen vurdere om pasienten kan gjøre nytte for seg i en eller annen form på arbeidsplassen” (1).
At lederen i Aplf har for vane å sykmelde sjablonaktig, uten funksjonsvurdering, får være hans ansvar og stå for hans regning. Det er oppsiktsvekkende at han mener dette gjelder for resten av landets allmennpraktikere. Hvilket belegg har han for denne påstanden? I pkt. 1.3 (gammel sykmelding) skal det fylles inn for yrke. Når dette er klarlagt, er det naturlig med noen oppklarende spørsmål om hva arbeidet faktisk dreier seg om. Dette er viktig og nødvendig i forhold til gradering av sykmelding, men også i forhold til prognose og diagnose. På den nye blanketten pkt. 2.4 skal vi angi sykmeldingslengde (pkt. 2.4) og -grad (i prosent) av arbeidsuførhet (pkt. 2.4.1). Gjør man dette faglig korrekt og samvittighetsfullt, bruker litt tid på det, har man ikke sykmeldt sjablonmessig, og behovet for pkt. 8, forenklet funksjonsvurdering, bortfaller. Sammen med Sykmelding II rutinemessig etter åtte uker representerer den nye blanketten det vanlige, byråkratisk/politiske sløseri med fellesskapets ressurser.
Vi allmennpraktikere forvalter store samfunns- og næringsverdier gjennom sykmeldinger og uføretrygd. Det er tidkrevende å forkorte/gradere sykmeldingsperioder og unngå uføretrygd som endepunkt.
Med listesystemet (fastlegeordningen) vil vi gradvis få mindre tid per pasient samt ”listeshopping” for å få sjablonmessig sykmelding. Ingen finurlige skjemaer vil kunne gjøre noe med dette, annet er byråkratisk tankespinn.
Du må gjerne fortsette å sykmelde Ola nordmanns brukne bein, Maartmann-Moe; jeg fortsetter å sykmelde grøftegraver Ola nordmann.
