Even Lærum omtaler i Tidsskriftet nr. 8/2002 (1, 2) nylig publiserte retningslinjer for behandling av akutte korsryggssmerter (3). Retningslinjene er visstnok resultat av litteratursøk og innspill fra eksterne rådgivere og et referansepanel. Man undres over hvilken hjelp leger har av retningslinjer der 80 – 90 % av alle korsryggssmerter anføres som ”uspesifikke”. Som ikke-uspesifikke årsaker anføres nerverotsaffeksjon og brudd/skader, kreft og inflammasjon.
De fleste leger kan dette. Det er til alt det andre vi trenger hjelp – det som rubriseres som ”uspesifikt” og som avspises med tre linjer under diagnostiske overveielser. Jeg lar meg provosere av slikt, fordi jeg ikke tror det er sant, og fordi det er en fornærmelse mot fagfeltet. 90 % ”uspesifikt” kan ikke tolkes som annet enn at man stort sett ikke har peiling. Vi henvises til å håpe at det går bra av seg selv. ”Den gode ryggsamtale” smaker for øvrig av jeg-er-OK-du-er-OK-dill-dall, som jeg trodde vi var ferdige med i 1970-årene.
Midtstilt prolaps, langtkommet skivedegenerasjon og spondylolistese regnes ikke med. Det er ikke gjort forsøk på å differensiere sykdomsforløp. Ignorert er de residiverende korsryggssmertene. Suverent oversett er pasienten med gjentakne lumbagoattakker som etter hvert glir over i en årelang kronisk tilstand. Er også dette ”uspesifikke” smerter som skal avspises med koseprat som på mirakuløst vis skal føre til at vanlig aktivitet, inkludert jobb, gjenopptas så fort som mulig – selv om stakkaren knapt kan stå? Jeg ser for meg den langtidssykmeldte sykepleieren som løfter på seg midtstilt prolaps uten isjias, men med betydelige smerter. Ifølge anbefalingene skal legen da tenke på ”psykiske plager, sosiale belastninger, mistrivsel på jobben eller manglende tro på bedring” som årsak til at hun ikke blir bra.
Nei, ærlig talt, det virker svært overfladisk å operere med et så lavt presisjonsnivå med dagens diagnostiske verktøy. Vi vet mer enn dette om årsak til ryggsmerter. Undertegnede var med på det tverrfaglige konsensusarbeidet om rygglidelser, kalt Vondt i ryggen og utgitt av Statens helsetilsyn (4). Ett av budskapene fra den gang er viktig: Differensiert diagnostikk er ofte mulig og av betydning for behandling. Det er tross alt store forskjeller mellom en ren funksjonell rygglidelse og en degenerativ skivelidelse. Symptomer, kliniske funn og behandling er ulike ved de to tilstandene, men skal etter de nye retningslinjer altså bedømmes som like ”uspesifikke”.
Hvilket ikke holder mål. De nye retningslinjene virker som et skrivebordsteoretisk produkt. For oss i førstelinjetjenesten, som har behov for et visst presisjonsnivå i vårt kliniske arbeid, er de intetsigende. At ryggmedisin på denne måten fremstilles som et underutviklet fagområde, kan være formålstjenlig dersom siktemålet er å få sugerøret ned i kassen med forskningsmidler, men bidrar neppe til å øke respekten for faget eller til å øke legers interesse for ryggmedisin.
