Håkon Lie skriver i Tidsskriftet nr. 16/2002 at ”spesialisten bør kobles inn straks man føler at det er en diskrepans mellom pasientens og legens oppfatning av årsak til og praktiske konsekvenser av plagene” (1). Vårt råd til legen når han opplever en slik diskrepans er først å sjekke ut med pasienten mer om karakteren av denne diskrepansen; dvs. finne ut mest mulig om pasientens antakelser, tanker og bekymringer. Ofte vil denne innfallsvinkelen være bedre enn umiddelbar henvisning til spesialist. Pasienten trenger en god og grundig undersøkelse med en forklaring av funn.
Vi er enige i at det i noen tilfeller er fruktbart å henvise pasienten til spesialist for å sikre en best mulig kvalifisert vurdering. Problemet er at kroniske smerter i muskel- og skjelettapparatet sjelden har én årsak, men mange individuelle komplekse årsakssammenhenger. Legen kan hjelpe pasienten til å finne ut mer om disse individuelle årsakssammenhengene, men hvilke faktorer i det psykososiale livet som har sammenheng med plagene, vil ofte først klargjøres i en dialog over tid. Legen kan ha noen antakelser som han ev. kan diskutere med pasienten, og det kan i seg selv være en hjelp for vedkommende til å komme til en bedre forståelse av sine plager. Ved i større grad å legge vekt på hva pasienten gjør og kan gjøre for å lindre smertene eller mestre smertene og hverdagen, kan legen styrke vedkommendes mestringsevne, noe som i siste instans er viktigere enn å finne psykososiale årsakssammenhenger. En fare ved å henvise til spesialistundersøkelse er at den bare bekrefter diskrepansen mellom pasientens og legens oppfatning av årsak. I så fall er det ingen hjelp, snarere vil dette kunne øke pasientens frustrasjon og mindreverdighetsfølelse. Det er allmennlegen som har mest erfaring med og som har best verktøy til å hjelpe pasienter med ”funksjonelle lidelser”, men det kan være nødvendig at alle de ulike spesialistgruppene styrker sin kompetanse i forhold til slike pasienter.
Håkon Lie skriver videre at ved å henvise pasienten til behandling ”har vi signalisert at det nok foreligger en reell lidelse i muskel- og skjelettsystemet. Da må vi finne på en ny behandling siden den første ikke hjalp” (1). Problemet her er skillet mellom ”reelle” og ”ikke-reelle” lidelser. Så lenge pasienten har symptomer, må disse symptomene forstås som reelle, uavhengig av om det foreligger objektive funn eller ikke. Å lage skiller er unødvendig og ikke hensiktsmessig, og er med på å gjøre det vanskeligere både for pasient og lege.
