Spørsmålet om rekonstruksjon av jomfruhinner på innvandrerkvinner er behandlet av Rådet for legeetikk etter en forespørsel fra en privatklinikk i Oslo. Klinikken var bedt av Fylkeslegen i Oslo om å redegjøre for sin virksomhet på dette området i forhold til lovforbudet mot kjønnslemlestelse (1).
I mange kulturer, også den norske, har det tidligere vært vurdert som viktig at bruden var jomfru ved inngåelse av ekteskap. Det fortelles at manglende blodspor på lakenet etter sprenging av jomfruhinnen har vært kamuflert ved deponering av blod fra menneske eller dyr eller annen rød væske i brudesengen for å tilfredsstille brudgommens familie. ”Problemet” med manglende jomfruhinne har med andre ord vært løst uten medisinsk intervensjon.
I mange kulturer har endrede seksualvaner, prevensjonsmidler og endret syn på kvinnen og kvinnens seksualitet ført til at de aller fleste kvinner i dag har debutert seksuelt før inngåelse av ekteskap. Kvinner som kommer fra ikke-vestlige kulturer vil preges av den kulturen de vokser opp i også når det gjelder synet på kvinnens rett til seksuell aktivitet før ekteskap.
Mange kvinner med ikke-norsk etnisk bakgrunn inngår arrangerte ekteskap med menn fra de kulturer deres familie har sin tilhørighet i. Her er kyskhet for kvinnen før ekteskapet et sentralt krav. Familier er villige til å betale 11 000 kroner for et helt enkelt kirurgisk inngrep, noe som indikerer hvor stor betydning en intakt jomfruhinne har i enkelte miljøer. Seksuell debut før giftermål kan bli sett på som et avtalebrudd i forhold til brudgommens familie og føre til en forringelse av kvinnens verdi som ekteskapspartner. I sjeldne tilfeller vil kvinnen kunne påføres alvorlige og endog livstruende sanksjoner.
Rådet har ingen vanskeligheter med å akseptere at et slikt inngrep i enkelte sjeldne tilfeller utføres der det er overveiende sannsynlig at kvinnen er alvorlig truet som en følge av at hun ikke har intakt jomfruhinne ved inngåelse av ekteskap.
Ytre sett kan rekonstruksjon av jomfruhinne betraktes som likestilt med andre medisinske ”forskjønningsinngrep”, for eksempel innen kosmetisk kirurgi. Omfanget av kosmetisk kirurgi i den vestlige kultur kan sies å være uttrykk for et kvinneundertrykkende skjønnhetsideal. Rådet anser likevel jomfruhinneplastikk som særlig betenkelig, fordi inngrepet foretas for å løse et kulturelt problem. Fremveksten av en forståelse for at kvinner har krav på å bli akseptert som selvstendige individer og ikke skal måtte tilpasse seg mennenes og familiens behov, vil på denne måten hindres eller forsinkes.
Noen kvinner fra innvandrermiljø har selv bedt om at norske leger ikke utfører hyminalplastikk. Det er trukket paralleller til det norske forbudet mot omskjæring av kvinner. Omskjæring av kvinner tar også utgangspunkt i en undertrykkende kulturs forestillinger om hva som er ønskelig – sett fra mannens ståsted. Kvinner blir sett på som annenrangs personer og mindre attraktive som ekteskapspartnere om de ikke tilpasser seg idealene.
Slik Rådet for legeetikk ser det, kan rekonstruksjon av jomfruhinnen neppe sammenliknes med de skadene som kvinnene påføres ved kjønnslemlestelse. Rådets motforestillinger er først og fremst knyttet til operativ rekonstruksjon som en form for medikalisering av et kulturelt problem. Dette problemet må finne sin løsning innenfor kulturen selv. Rådet er også bekymret for den fasttømring en slik virksomhet kan ha på et undertrykkende syn på kvinnen og hennes manglende rett til å betraktes som et selvstendig individ.
Også kvinner som ikke har debutert seksuelt, kan mangle intakt jomfruhinne. I sin ytterste konsekvens må derfor alle kvinner som giftes bort til kulturer der intakt jomfruhinne er viktig, undersøkes og eventuelt behandles for å forhindre straffereaksjon.
