Løst og fast om rettsmedisin

Forfatteren er professor i rettsmedisin i Odense, Danmark. Med 30 års fartstid i faget har han satt seg fore å beskrive hvordan han selv ser på sitt fag, med vekt på de sider ved virksomheten som vanligvis ikke når avisoverskriftene.

Boken retter seg mot det allmenne publikum og presenterer et lite utvalg rettsmedisinske problemstillinger som vi også kjenner fra norsk virksomhet: Barnedødsfall, alkoholrelaterte dødsfall, suicidalproblematikk og dødsfall under sportsutøvelse. I tillegg gir forfatteren leseren innsikt i et område av rettsmedisinen som Tidsskriftets lesere nylig er blitt kjent med, nemlig bidrag til kartlegging av voldsutøvelse i undertrykkende regimer (1).

I halvparten av bokens 20 kapitler får leseren ta del i forfatterens erfaringer fra internasjonale oppdrag i mange verdenshjørner, alt vesentlig i tjeneste for Amnesty International. Mellom reiseskildringene finner vi kapitler om de nevnte rettsmedisinske problemstillinger krydret med tallrike kasuistikker fra forfatterens egen virksomhet, alt i et for denne norske leser lettfattelig og nærmest hverdagslig dansk språk. Noen få fargeillustrasjoner er samlet midt i boken. Disse er ikke referert i den løpende teksten.

Rettsmedisin er et lite, medisinsk fag som folk flest aldri kommer i direkte kontakt med. På den annen side finnes et rikelig tilfang av skjønnlitteratur og bildemedier som ofte gir en sjablongmessig og virkelighetsfjern fremstilling av virksomheten og utøverne. Edruelige presentasjoner av faget ønskes derfor velkommen, spesielt fra kolleger med base på våre egne breddegrader. I dette perspektivet gjør forfatteren av denne boken en fortjenestefull innsats når han med utgangspunkt i tallrike egne oppdrag viser hvordan rettsmedisinske kvalifikasjoner kan benyttes i menneskerettighetsarbeid, både ved undersøkelse av levende torturofre og ved likundersøkelser.

Mer problematisk blir fremstillingene av de generelle faglige problemstillingene: Når forfatteren tar for seg vanskelige og til dels kontroversielle temaer som betydningen av alkoholisk ketoacidose og arytmogen høyre ventrikkeldysplasi uten å referere til annen litteratur, og blander høyst selvbiografiske elementer inn i fremstillingen, blir det i beste fall vanskelig å forholde seg til teksten. Gjentatte til dels sjikanøse karakteristikker av identifiserbare kolleger kan ikke forsvares og høyner neppe fremstillingens troverdighet.