Anestesiologi har i løpet av 50 år utviklet seg til å bli den femte største medisinske spesialiteten med 547 aktive spesialister. Fra å være et ”ikke-fag” like etter den annen verdenskrig har det vokst til å bli et akademisk fag på linje med de store medisinske spesialitetene. De første årene var anestesifaget bare knyttet til operasjonsstuene. Den lille kjernen av anestesileger som rundt 1950 bestod av ti stykker, måtte derfor ha en strategi for å bygge opp faget og gi det anseelse og autoritet. Spesielt var de to første norske anestesilegene, Otto Mollestad (1908 – 73) og Ivar Lund (1911 – 92), sentrale i fagbyggingsarbeidet. De tok blant annet initiativ til stiftingen av Norsk anestesilegeforening 28. januar 1949 som ble svært viktig i arbeidet.
I denne avhandlingen beskrives anestesiologiens utvikling i Norge, i tillegg behandles i de første kapitlene den internasjonale anestesihistorien.
En viktig forutsetning for anestesiologiens utvikling i Norge var kirurgiens krav til bedre og mer kontrollert bedøvelse og overvåking. For thoraxkirurgene innebar det at man måtte ha spesialtrenede leger til dette arbeidet. På mange måter har kirurgien og anestesiologien slik vært hverandres forutsetninger.
Utviklingen av faget var fullstendig overlatt til pionerene som raskt følte at operasjonsstuene var for ”trange”. I tillegg så de at de hadde kunnskaper og ferdigheter som blant annet var viktig i behandlingen av de sykeste av de syke. Dermed beveget de seg over på et nytt fagområde, intensivmedisinen, som skulle bli fagets andre søyle. Av stor betydning for denne utviklingen var polioepidemiene tidlig i 1950-årene hvor nye intensivmedisinske prinsipper ble tatt i bruk.
Et annet område innen medisinen som var lite påaktet og som var ”ledig”, var det som het transportmedisinen. Kvaliteten på og organiseringen av denne tjenesten var tilfeldig. Også her var anestesilegene de nærmeste til å ta ansvar og gi faglig innhold og utvikle akuttmedisinen.
Den siste av fagets fire søyler, smertebehandlingen, ble en del av faget i 1970-årene.
Omtrent samtidig ble en meget viktig sak for fagets anseelse avsluttet med at den første professoren i anestesiologi ble utnevnt. I mer enn 30 år hadde fagets pionerer kjempet for å få akademiske stillinger. Dette sammen med rekruttering, utdanning, spesialisering, vitenskap og lønnskamp hadde vært prioritert for å gi anestesiologien anseelse. Virkemidler i dette arbeidet var etablering av foreninger, tidsskrifter og kongresser både på nasjonal og nordisk basis. I forlengelsen av dette har den vitenskapelige aktiviteten også økt og anestesiologien er blitt en likeverdig og attraktiv medisinsk spesialitet.
