Kvalitet i diabetesomsorgen

Egenmåling av blodsukker har de siste 20 årene blitt vanlig for diabetikere. Teknologisk utvikling har gjort blodsukkerapparatene bedre og lettere å bruke, og i dag måles blodsukker av de fleste pasienter med type 1-diabetes og mange med type 2. Egenmålingene er hovedgrunnlaget for den enkeltes mulighet for justering av behandlingen. Samtidig har måling av glykosylert hemoglobin (HbA_1c) blitt standard for å vurdere blodsukkerkontroll over tid. HbA_1c må måles på legekontoret, men pasientene har stadig mer kunnskap om betydningen av og tolkingen av resultatene. Avhandlingen omhandler bruken av disse to laboratorieanalysene og tolkingen av resultatene både blant leger og blant pasienter med diabetes. Den kliniske konsekvens av blodsukker- og HbA_1c-målinger er sentral for den enkelte med diabetes og for diabetesomsorgen totalt. Det er derfor viktig å finne ut hva slags analytisk kvalitet som er nødvendig for blodsukker og HbA_1c for å sikre et optimalt klinisk resultat.

Allmennpraktikere som ble spurt om endringer i HbA_1c-nivå, mente at 0,6 % (median) stigning var en sikker forverring i diabetesreguleringen, mens et fall på 1 % var en sikker forbedring. Når type 1-pasienter fikk tilsvarende problemstilling presentert, ble 0,6 % (median) økning i HbA_1c-nivå tolket som sikker forverring mens 1,4 % fall indikerte sikker forbedring i diabetesreguleringen. Både leger og pasienter tolker analysesvaret annerledes når HbA_1c-nivået stiger enn når det faller, trolig fordi konsekvensen av en økning er verre for pasienten.

Pasienter med type 1-diabetes ble spurt om hvilke endringer i målt blodsukker de ville anse som sikre i forskjellige vanlige kliniske situasjoner. Optimal kvalitetsspesifikasjon ble estimert slik at det målte blodsukkeret skulle være innenfor 13 % av riktig verdi (inkludert 5 % bias). Ved lavt blodsukker viste pasientene gjennom sin respons at de ønsket at målingene skulle være innenfor 10 % av riktig verdi. I en studie ble pasientenes egne blodsukkerapparater testet og resultatene sammenliknet med målinger utført av en bioingeniør. Denne viste at pasienter som bruker eget apparat, ikke oppnår like god analytisk kvalitet som en bioingeniør. Alle undersøkte apparater har for dårlig analysekvalitet når pasientene måler, både i forhold til internasjonale anbefalinger og i forhold til de krav pasientene selv setter. Analytisk kvalitet oppnådd av en bioingeniør for forskjellige apparater synes heller ikke å predikere resultatene for pasientene på tilsvarende apparater.

Studiene indikerer at tolkingen og bruken av analysen HbA_1c kan forbedres blant allmennpraktikere, og at pasienter har relativt god kunnskap om HbA_1c. Nye apparater for egenmåling av blodsukker bør testes av pasientene selv under betingelser som er mest mulig lik dem apparatene vanligvis benyttes under.