Hypotermi brukes daglig innen intensivmedisin, nevro- og hjertekirurgi. Hensikten bak dette er å redusere metabolismen og dermed oksygenforbruket som faller med 7 – 9 % per grad Celsius. Dette bidrar til beskyttelse av vitale organer.
Hypotermi kan også ha uheldige virkninger relatert til temperaturnivå og varighet. Nedkjøling medfører blant annet fall i plasmavolum. Årsaken til endret plasmavolum under hypotermi har ikke vært fullstendig kartlagt, men har i tidligere studier vært tolket som mulig væskelekkasje fra blodbanen til omliggende vev.
Avhandlingen setter søkelyset på flere aspekter rundt mekanismene involvert i væskefordelingen mellom ulike vev og organer oppstått under/etter bruk av hjerte-lunge-maskin (HLM) med spesiell relasjon til hypotermi. Hovedhypotesen har vært at nedkjøling per se medfører økt væskelekkasje og ødemutvikling.
Avhandlingen er basert på seks vitenskapelige artikler hvor de eksperimentelle arbeidene er utført i en etablert dyremodell (gris) med samme type anestesi og oppsett som i dag brukes ved hjertekirurgi på mennesker. De tre første arbeidene omhandler modell- og metodeetablering/modell- og metodeevaluering. Variabler relevant for væskebalansen er: hydrostatiske trykk i interstitiet, kolloidosmotiske trykk i plasma og interstitiell væske, lymfestrøm, regional vevsperfusjon, serum-albumin- og serum-proteinkonsentrasjoner samt væske inn/ut-regnskap indikerte en relativ uforstyrret væskehomøostase under stabile hemodynamiske forhold under tre timers midazolam-fentanyl-isofluran-anestesi. Væske fra underhudsvev ble samlet med veker. Optimal vekeimplantasjonstid ble evaluert og det ”sanne” kolloid osmotiske trykket i subkutan interstitiell væske ble bestemt med vekemetoden. Plasmavolumet ble bestemt ved hjelp av karbonmonoksid (CO). Denne metoden ble inngående evaluert og sammenliknet med plasmavolummålinger basert på Evans blue-teknikken. På bakgrunn av sin enkle administrasjon og presisjon ble CO-metoden introdusert som rutineteknikk for de videre studier.
De siste tre arbeidene omhandler væskebalanse under normoterm og hypoterm ekstrakorporal sirkulasjon. Her ble det påvist et signifikant større væskebehov hos hypoterme sammenliknet med normoterme dyr. Den hovedsakelige del av dette endrede væskebehovet ble vist å representere en økning i væskeekstravasering fra blodbanen til vevene. Dette resulterte i mer uttalt ødem i hypotermigruppen og med signifikant økning av vanninnhold i alle organer som ble undersøkt. Den ekstravaserte væsken bestod primært av vann og små molekyler. Oppsiktsvekkende ble ingen økt lekkasje av albumin/protein funnet. Frem til i dag er økt væskelekkasje under ekstrakorporal sirkulasjon og nedkjøling oppfattet å være primært inflammatorisk mediert. Stabil intravaskulær albumin- og proteinmasse taler mot dette som årsak og støtter hypotesen om at temperatur per se fører til væskeskift fra blodbanen til interstitiet. Den temperaturavhengige ekstravaseringen ble analysert og primært funnet relatert til forandringer i den kapillære filtrasjonskoeffisienten og endringer i hydrostatisk kapillært trykk.
