Resolusjonen som landsstyret 2002 enstemmig vedtok, understreket Legeforeningens syn om at det må være samsvar mellom legenes ansvar og myndighet, og konkluderte med at «ledere av medisinske spesialavdelinger skal være leger».
Noen dager før landsstyremøtet hadde sentralstyret fattet et likelydende vedtak (se ramme neste side). Utspillene er imidlertid blitt tolket som et uttrykk for en sær og nærmest autoritær holdning blant legene, og har satt sinnene i kok både i og utenfor Legeforeningens rekker.
Klare ansvarslinjer
Etter påtrykk fra helseminister Dagfinn Høybråten valgte sentralstyret å presisere Legeforeningens ledelsessyn i et vedtak fattet 21. august.
– Ledelsesresolusjonen fra landsstyret ble oppfattet som et ufravikelig krav om at alle avdelingsledere skal være leger. Det var derfor helt nødvendig å presisere Legeforeningens syn, sier president Hans Kristian Bakke.
Hans Kristian Bakke
Dagfinn Høybråten
I vedtaket understreker sentralstyret at «kvalifisert ledelse er av sentral betydning når det gjelder forsvarlig tilretteleggelse for diagnostikk, behandling, forskning og utdanning i sykehus», og at «avdelinger som driver medisinsk diagnostikk og behandling bør ledes av leger som er spesialist i relevant fagområde».
– Intensjonen med dette vedtaket er å poengtere at overordnede medisinske beslutninger må tas på et kvalifisert grunnlag og at ansvarslinjene i sykehus må synliggjøres i linjeledelsen, sier Bakke.
Han understreker at vedtak i sentralstyret på ingen måte tilsidesetter landsstyreresolusjonen: – Bare landsstyret selv kan endre sine vedtak. Det sentralstyret har gjort, er å presisere tidligere sentralstyrevedtak.
– Ut fra det du sier, er det en diskrepans mellom landsstyreresolusjonen og sentralstyrevedtaket?
– Ja, det er en diskrepans, og det får vi leve med.
– Hva skal medlemmene forholde seg til, sentralstyrets siste vedtak eller landsstyrets resolusjon fra juni?
– Foranledningen til landsstyrets resolusjon var uro og uklare ansvarsforhold ved noen av sykehusene der man har ansatt andre enn leger i avdelingslederstillinger. Legeforeningen kan akseptere at andre enn leger blir ledere, men i enheter som driver medisinsk diagnostikk og behandling, må den medisinske ledelsen med tilhørende ansvar og myndighet synliggjøres. Det er dette hensynet som lå bak landsstyrets resolusjon, og som nå er ivaretatt i det nye sentralstyrevedtaket. Hensikten er altså den samme, sier presidenten.
Ny plattform
Dagen etter sentralstyremøtet 21. august hadde Hans Kristian Bakke et møte med helseminister Dagfinn Høybråten. Statsråden var tilfreds med Legeforeningens presisering av sitt ledelsessyn.
– Legeforeningen har gjort det klart at det ikke stilles krav om at enhver avdelingsleder i sykehus må være lege. Dette er en viktig klargjøring som bidrar til dialog og samarbeid, sier Høybråten til Tidsskriftet. I juli gikk han ut og kalte Legeforeningens ledelsesresolusjon for lovstridig. Men sentralstyrets presisering har fått ham til å snu.
– Det nye vedtaket fra Legeforeningen er ryddig og ikke i strid med lovverket. Nå håper jeg at debatten om ledelse i sykehus kan komme inn i et fornuftig spor. Presidenten har også signalisert at Legeforeningen vil ta tak i de negative holdningene som har kommet til uttrykk overfor andre profesjonsgrupper i helsevesenet. Dette vil medvirke til å gi partene i arbeidslivet og organisasjonene en ny plattform for å finne frem til løsninger i prosessene rundt lederansettelser, sier helseministeren.
Han understreker at Helsedepartementet vil innskjerpe overfor helseforetakene at det må være klare ansvarslinjer i sykehusorganisasjonen: – Ved avdelinger som ledes av andre enn leger, forutsettes det at det medisinsk-faglige ansvaret legges i linje under avdelingslederen.
– Du har tidligere sagt at det er en fordel at avdelingsledere er leger?
– Nei, det er ikke korrekt. Derimot har jeg sagt at dette ofte vil være et resultat av lovens bestemmelser om enhetlig ledelse. Mitt poeng er at leger ikke har monopol på avdelingslederstillinger. Den som ansettes må ha reell lederkompetanse. I de situasjoner der en lege ikke har lederansvaret, skal medisinsk-faglige hensyn ivaretas på annen måte. Det kan skje ved en medisinsk-faglig rådgiver i stab eller en linjeleder under avdelingslederen, sier Høybråten.
