Dødelighet i Oslo etter ulikheter i yrkesklasse

Materiale og metoder

Alle 88 159 innbyggere i alderen 50 – 69 år som levde i Oslo 1.1. 1990, ble valgt ut til de viktigste analysene. Yrkesspesifikk dødelighet i denne aldersgruppen sammenliknes også med yngre og eldre grupper.

Resultater

Ufaglærte arbeidere hadde betydelig høyere dødelighet enn høyere funksjonærer i aldersgruppen 50 – 69 år (tab 1), 1,60 ganger høyere for kvinnene og 1,92 ganger høyere for mennene (tab 2). I de mellomliggende tre lagene viste mortaliteten et forholdsvis jevnt trappetrinnsmønster, med unntak av kvinnelige mellomfunksjonærer som ikke skilte seg fra trinnet over. Den lille gruppen av pensjonister fra før 1960 hadde høyest dødelighet 10 – 15 år senere. Også blant de hjemmeværende var det mange dødsfall.

Forskjellene i dødelighet etter sosialt lag ble mindre etter 69 års alder og var små etter 80 år (tab 2). I aldersgruppen 20 – 34 år var det få dødsfall, bare 64 blant kvinnene og 167 blant mennene. Her var forskjellene i dødelighet ikke statistisk signifikante, heller ikke for kvinnene i alderen 35 – 49 år. Alt i alt synes yrkesforskjellene å være størst i alderen 35 – 49 år for menn, dernest i gruppen 50 – 69 år for begge kjønn.

Diskusjon

Denne studien har den styrken at materialet er en hel populasjon, noe det nesten ikke er rapportert om tidligere på vårt felt (19, 20). Variablene er fra registre med god validitet og høy deltakelse. Ikke-deltakerne har lav mortalitet (tab 1), noe som tyder på at de ikke er vesentlig skjevfordelt sosialt sett.

Vi har funnet store forskjeller i dødelighet i de ulike yrkesklassene i Oslo (tab 1). Ikke bare har de ufaglærte arbeiderne høy dødelighet, de fem yrkesklassene plasserer seg i et nokså jevnt trappetrinnsmønster når det gjelder dødsrisiko. At de beststilte kvinnene har forholdsvis høy dødelighet, er også funnet i andre vestlige land (20). Når forskjellene synes å være lavere hos de yngste og de eldste (tab 2), er det sammenfallende med andre studier (20, 21).

Funnene passer med dem som er gjort i bydelene i Oslo (2 – 5), selv om det er vanskelig å sammenlikne regionale og individuelle data. De støtter også opp om en rekke sykelighetsundersøkelser i mindre norske materialer (6 – 14).

Vi har sammenliknet våre funn med statistikk fra England og Wales for samme aldersgruppe og samme periode (tab 3). For middelaldrende menn var resultatene påfallende like. Kvinnene hadde derimot lavere dødelighetsforskjeller i Oslo, 60 % overdødelighet for ufaglærte arbeidere, mot 122 % blant de britiske kvinnene. Den absolutte dødeligheten var høyest i Oslo, 109 per 10 000 kvinneår, mot 76 i England og Wales, og henholdsvis 204 og 136 for mennene. Forskjellene i absolutt dødelighet er ikke så store at det får betydning for de relative ratene.

Dette er nedslående. Vi har et bilde av Norge som langt mer homogent økonomisk og sosialt enn det britiske samfunnet. I Storbritannia tjente de rikeste 20 % av befolkningen 8,2 ganger inntekten til de fattigste 20 % i 1995 (19), i Norge 3,8 ganger mer på samme tid (22). Henholdsvis 14,6 % og 6,7 % i de to landene hadde inntekter under den offisielle fattigdomsgrensen på halvparten av medianintekten i 1994/95 (23). I Norge hadde 14 % av enslige forsørgere og 9,5 % av uføre en så lav inntekt, mot 36 % og 14 % i Storbritannia. Disse sosiale forskjellene passer bedre med det forskjellige dødelighetsmønsteret blant norske og britiske kvinner enn likheten blant de to gruppene menn.

Nå gir det begrenset mening å sammenlikne Oslo by med et helt land. Den høye absolutte dødeligheten i Oslo er et eksempel på det. Likevel er det fristende å gjøre en slik sammenlikning, for vi har ennå ikke noe annet å sammenlikne med. Når Nasjonalt folkehelseinstitutt snart legger frem tilsvarende tall for hele Norge, vil vi tro at de sosiale forskjellene i dødelighet blir betydelig mindre. Våre tall kan bare si at de sosiale ulikhetene i Oslo er forholdsvis store, de kan ikke si noe om norske forskjeller.

Det finnes ingen gode forklaringer på ulikhetene i dødelighet etter yrkesklasser i vår del av verden, men forslagene er mange (19). Vi tror det er viktig å tenke både på seleksjon og kausalitet. Sosial mobilitet synes ikke å forklare noe av forskjellene (14, 18), men det kan tenkes at helserelatert geografisk mobilitet kan ligge bak noe av de relativt store sosiale forskjellene i helse i Oslo, dvs. at friske blant de bedrestilte og/eller syke blant de dårligststilte har tendens til å flytte til Oslo.

Ulike generelle teorier er blitt foreslått som forklaringer på de sosiale ulikhetene i dødelighet. Særlig materielle levekår og psykososiale forhold er mye diskutert som to forskjellige kausale modeller (24, 25). Nyere studier kan tyde på at vi ikke kommer nærmere den relative betydningen av disse kausale faktorene med mindre vi studerer hvordan risiko er fordelt over livsløpet, samtidig, som vi tar hensyn til at ulike dødsårsaker har et ulikt sosialt mønster (21). Sosiale forhold kan influere langvarige sykdomsprosesser på forskjellige måter i forskjellige livsfaser. Røykerelatert kreft kan henge nær sammen med den sosiale skjevfordelingen av røyking i voksen alder. For kardiovaskulære sykdommer kan faktorer som er sosialt mediert i svangerskapet (Forsdahl/Barker-hypotesen) eller i barnealderen ha betydning (26). De kjente risikofaktorene for koronarsykdom forklarer noe av den sosiale variasjonen i dødelighet av hjertesykdommer, men mye står igjen som uforklart (4). Spørsmålet er hvor mye sosiale ulikheter i et livsløpsperspektiv kan bidra med i forklaringen av dødsrisikoen i en hel befolkning. Forhåpentligvis kan mortalitetsundersøkelsen i Oslo være med på å kaste lys over noen av disse hypotesene.