Legeforeningen har sendt ut resultatet av forhandlingene mellom Akademikerne Kommune (leder Hans Petter Aarseth) og Kommunenes Sentralforbund. At lønnsfastsettelsen for medlemmene heretter skal skje utelukkende lokalt i forhandlinger mellom partene, betegnes som et ”Historisk oppgjør” som ”gir offentlige virksomheter lokalt bedre virkemidler for å rekruttere og beholde høyt utdannet nøkkelpersonell til nødvendige stillinger og funksjoner”.
Dette kan være riktig for leger i hovedstillinger som tar en stilling frivillig hvis betingelsene er gode nok – eller truer med å si opp hvis de ikke er det. Dette er reelle forhandlinger. For de 3 500 fastlegene som sitter i en deltidsstilling , forholder det seg for en stor del annerledes – de har kanskje ikke så meget å feire. Gjennom driftsavtalen kan fastleger pålegges inntil åtte timers arbeid per uke for kommunen ”dersom ikke stillingen lar seg besette i åpen utlysing”. Dette vil i praksis for de fleste si at de blir pålagt arbeidet. Med dagens lønnssatser gir dette (med unntak for Oslo der avlønningen er meget bedre) et regelrett tap i forhold til inntjeningen på eget kontor og dette uten at man har noe godt forhandlingskort. For mange er disse stillingene ikke ønsket. Å si opp, slik svært mange helst ville gjort med dagens betingelser, er ikke mulig; her er lite å forhandle om. Det kan altså ikke være tale om reelle forhandlinger.
Det heter at ”. . . det skal taes hensyn til lønnsutviklingen i tariffområdet, kommunen/fylkeskommunen/bedriftens totale situasjon, herunder økonomi og krav til effektivitet”. At det offentlige i henhold til intensjonsavtaler i hvert enkelt tilfelle ”må gi en lønnsvekst som er i takt med den øvrige lønnsutvikling” er et altfor tøyelig begrep til å kunne brukes til noe. Når kommunen har dårlig økonomi og ellers går til oppsigelser og nedskjæringer, slik vi ser tallrike eksempler på for tiden, er det vanskelig å være lokal lege og sette frem krav med tyngde.
De fleste er enig om at de kommunale medisinske oppgaver bør ivaretas av stedets allmennpraktikere. Men det bør være tilnærmet frivillighet som styrer dette og ikke en sentralt ”pålagt idealisme”. Avlønningen bør være slik at det ikke oppstår en for stor forskjell mellom de som tilpliktes og de som ”går fri”. Spørsmålet er om ikke deltidsavlønningen for 3 500 deltidsarbeidende leger burde vært forhandlet sentralt. Det er forbausende at Legeforeningens utsendelse ikke omtaler det spesielle forholdet for alle disse stillingene overhodet.
