Den kongelige nederlandske legeforening gir ut en publikasjon Euthanasia in the Netherlands med visse mellomrom. Femte utgave kom i desember 1996 og er delvis referert i Tidsskriftet (1). Nylig er 7. utgave kommet (2). I en artikkel av R. J. M. Dillmann sammenliknes årene 1990 og 1995. Aktiv dødsavslutning (active ending of life) viser en oppgang fra 2,9 % til 3,4 % av alle dødsfall i Nederland mellom 1990 og 1995. Oversikten inneholder også to nye rubrikker, nemlig for dødsfall der det er brukt ”opioider i store doser” og ”avgjørelser om behandlingsunnlatelse” (forgo treatment).
Aktiv livsavslutning dreier seg oftest om intravenøs injeksjon av letale medikamenter. Royal Dutch Society for the Advancement of Pharmacy gav i 1994 ut et hefte om bruk av slike legemidler ved eutanasi (3). Heftet er selsom lesing. Opioider frarådes fordi pasienter som er blitt behandlet med slike midler en viss tid, kan være tolerante for opioidenes depressive effekt på respirasjonen. Dette er noe som er vel kjent blant dem som driver med palliativ medisin. Når det i tabellen opereres med uttrykket ”store doser” (large dosages), må det virkelig dreie seg om betydelige kvanta.
15,5 % av dødsfall skjer etter store doser med opioider gitt i den hensikt å avslutte livet (with the intention of ending life). I tillegg til dette kommer 3,0 % der injeksjonen er gitt med klar intensjon om å fremskynde døden (with the oblique intention to accelerate death). Disse pasientene kommer klart inn under det vi vil definere som aktiv dødshjelp og øker denne kategorien fra 3,4 % til 21,9 %. Betegnelsen ”large dosages” kan neppe komme inn under ”dobbelteffekten”, det vil si at et medikament gitt som smertestillende kan ha den bivirkning at det forkorter livet.
Når det gjelder avgjørelser om å unngå behandling, var det i 7 % av tilfellene hensikten å fremkalle døden. Ved å legge til dette tallet, ser vi at i Nederland er 28,9 % av dødsfallene registrert som følge av en eller annen form for aktiv dødshjelp slik dette defineres i vårt land.
De aller fleste av oss er svært glad for Den norske lægeforenings klare holdning mot aktiv dødshjelp. Tallene fra Nederland er foruroligende. Er de et uttrykk for den skråplaneffekten mange av oss frykter? Hva kan det komme av at leger fra to så nære kulturer som Norge og Nederland tenker så forskjellig?
