Måsøy kommune – en liten fiskerikommune i Finnmark med 1 500 innbyggere – har i hele 2001 drevet kommunal ambulansetjeneste for egen regning fordi den fylkeskommunale ambulansetjenesten var ”en fare for liv og helse”. Retten har slått fast at Måsøy kommune var i en nødsituasjon, ettersom fylkeskommunen åpenbart ikke var villig til å rette på forholdene slik at tjenesten ble forsvarlig.
Helsetilsynet gav gjennom hele året pålegg om utbedring med varierende tidsfrister uten at det var mulig å bringe ambulansetjenesten i Måsøy opp på et forsvarlig nivå.
Saken er egnet for mange slags refleksjoner, ikke minst fordi det, så vidt jeg vet, er første gang at en kommune nekter å godta kvaliteten på den tjenesten et høyere forvaltningsnivå leverer.
Hva skal til for å stenge en uforsvarlig helsetjeneste? Hvorfor ble ikke den uforsvarlige ambulansetjenesten stengt etter hvert som det ble klart at Finnmark fylkeskommune ikke hadde til hensikt å utbedre den? Særlig siden det jo faktisk var etablert en forsvarlig tjeneste lokalt? I domspremissene heter det: ”At Statens helsetilsyn valgte å ikke stenge virksomheten til Arctic Ambulanse i Måsøy, må ha sammenheng med at kommunen hadde etablert en forsvarlig ambulansetjeneste som alternativ til den fylkeskommunale.” Medfører denne antakelsen riktighet, er det det mest fantastiske sirkelargument. Hva skal den som er utsatt for en uforsvarlig tjeneste ta seg til? Avfinne seg med situasjonen? Hvor lenge? Er ett år lenge nok? Man kan lett få inntrykk av at tilsynsmyndigheten ikke har hatt sitt fokus på at befolkningen i Måsøy kommune skulle få et bedre tilbud, men på at Finnmark fylkeskommune forbedret sine internkontrollsystemer.
Tilsynsmyndigheten har de siste årene brukt mye tid på å utvikle systemrevisjoner som tilsynsmetodikk. Det er vel og bra, men er det rettsvesenet som skal se til at brukerne ikke lider overlast mens Helsetilsynet forsøker å få de ansvarlige til å forbedre tjenesten ved ”tilsnakk”? Ønsker Statens helsetilsyn å opptre som et hvilket som helst privat konsulentfirma med kvalitetsforbedring i helsetjenesten som spesiale, eller ønsker man å bedrive myndighetsutøvelse også?
Hvis det nå er blitt slik her i landet at ressurssvake utkantkommuner og enkeltmennesker er nødt til å gå rettens vei for å få en forsvarlig helsetjeneste, hva skal vi da med Helsetilsynet? Synes helsedirektøren det er tilfredsstillende at en uforsvarlig akuttjeneste får fortsette i ett år? Hvilken myndighet ønsker helsedirektøren seg som han ikke alt har? Synes han det er akseptabelt utelukkende å fungere som kvalitetsrådgiver for de ansvarlige?
Saken handler også om den belastning i form av merarbeid og mistenkeliggjøring den utsettes for som slår alarm (1). Kommunelegen i Måsøy, Britt Iren Skeide, hadde faglig integritet og styrke nok til å påta seg en så utakknemlig oppgave. Legeforeningen og Helsetilsynet burde være interessert i slike helsearbeidere som i hverdagen sikrer helsetjenestens fortsatte kvalitet. Ingen ”tilsynssystemer” kan erstatte det personlige ansvar den enkelte har for å slå alarm om utilfredsstillende og farlige forhold i helsetjenesten. Derfor burde det være en høyt prioritert oppgave både for Legeforeningen og Helsetilsynet å finne frem til ordninger som gjør det mindre belastende å melde fra.
For å imøtegå påstander om inhabilitet, iler jeg straks til med å innrømme at jeg er potensiell klient for ambulansetjenesten i Måsøy og derfor har sterke interesser i saken.
