I Tidsskriftet nr. 13/2002 er det flere interessante og tankevekkende artikler om helsestellet i Ecuador. En av reportasjene er bygd på et intervju med en fødselslege og direktør for det største sykehuset i landet og omhandler illegale aborter (1). Det vises til de mange komplikasjonene som følger av disse, mange alvorlige og noen dødelige. Samtidig kritiseres den katolske kirke for blant annet å motsette seg legalisering av abort.
Undertegnede arbeider for tiden ved et sykehus i et distrikt i Etiopia. Også i dette landet er abort ulovlig, og følgelig sees og behandles rett som det er komplikasjoner av illegale aborter i sykehuset. I motsetning til fødselslegen i Ecuador opplever undertegnede det likevel som en lettelse å slippe å være pålagt å utføre provoserte aborter. Her ville en lege også risikere straff om vedkommende foretok slike inngrep, i motsetning til hjemlige forhold, hvor leger på mange nivåer i praksis presses til å delta administrativt eller direkte.
Det er fristende å skylde på dem som forbyr abort når vi ser problemene som følger i kjølvannet av illegale aborter. Likevel er lovgivningen i land som Ecuador og Etiopia helt på linje med det som har vært anerkjent legeetikk i generasjoner på dette området. Da Norge fikk sin nåværende abortlov, valgte man å se fullstendig bort fra gjeldende legeetikk, og leger aksepterte samtidig stilltiende at sosiale og politiske strømninger fikk forkjørsrett på legeetikkens område.
Enkelte fattige land gir fremdeles mennesket en lovfestet rett til å leve helt fra livets begynnelse, og både medisinsk etikk og medisinsk vitenskap kan understøtte en slik lovgivning. Selv om vestlige land med noen unntak har gått bort fra en slik tankegang, bør vi respektere at nasjoner som Etiopia og Ecuador, til tross for de enorme problemene disse landene står overfor, velger å la prinsippet om livets ukrenkelighet være grunnlaget som abortlovgivningen bygger på.
