23.6. 2002 hadde Aftenposten en reportasje om en alvorlig sinnslidende i fengsel (1). Og det er ikke første gang. Aftenposten har hatt slike reportasjer med mellomrom i årevis. Alvorlig sinnslidende får ikke nødvendig legehjelp, ikke nødvendig opphold i psykiatriske sykehus.
Det har vært slik siden 1970-årene. Siden den gang har psykiatrien alene vært innstilt på å behandle alminnelige psykologiske reaksjoner hos ellers friske mennesker, reaksjoner på livets påkjenninger og motgang, overarbeidethet eller utbrenthet, sorgreaksjoner, sosiale vansker, ekteskapsvansker osv. Resultatene er i slike tilfeller meget bedre, tidsperspektivet kortere, innleggelse ofte unødvendig, eller iallfall er ikke langvarig sykehusopphold nødvendig. Og det er ro og orden i avdelingen.
Psykiatrien finner det ubekvemt og for belastende å ta seg av alvorlig sinnslidende fordi de ofte må behandles uten den sykes eget samtykke. De må ofte tvangsbehandles, tvangsmedisineres, tvangsretineres i psykiatriske sykehus, frihetsberøves, kanskje i årevis. Slik behandling kan være nødvendig for at den syke ikke skal forkomme, skade seg selv eller andre, eller havne i fengsel. Men for psykiatrien, den moderne psykiatri, er det bedre at den syke lider overlast enn at psykiatrien belastes med på ansvarlig måte å måtte drive med tvangsbehandling.
Rådet for legeetikk bør nå behandle det forhold at alvorlig sinnslidende blir forsømt – og ta det opp med Norsk psykiatrisk forening. Den moderne psykiatris holdning er uforenlig med selve essensen i legens gjerning: å yte syke nødvendig legehjelp.
