Ordnung muss sein

Mye av legens arbeid handler om å normalisere. For å normalisere må vi bestemme avvik og være enige om normen. Vi må klargjøre hvor mye annerledeshet faget og samfunnet vil tåle – i sinnet og i kroppen. Forbi et punkt kaller vi tilstanden patologisk og prøver å rette den opp med ord, kniver eller molekyler.

Omslagspunktet mellom normalt og patologisk er ikke bestemt av naturen, men av kulturen. Det gjelder også organiske avvik, såkalte objektive diagnoser. Omslagspunktet er vedtatt av mennesker i en blandet prosess hvor biologi, statistikk, helseøkonomiske hensyn, politikk, moralske verdier og en anelse makt inngår.

For å være handlekraftige må legene skape orden i kaos. Vi kan ikke arbeide i Heraklits «alt-flyter-univers». Vi må lage en kommode av livet, og legge pasientene i skuffer. Hvor i gråsonene vi trekker grenselinjene mellom sykt og friskt, normalt og avvikende, får store følger for samfunnsøkonomien, helsetjenestens portefølje, folkesjelens forventninger og enkeltmenneskets verdighet. Derfor må vi ha grensevakter. Vi må vite at når vi klassifiserer og normerer øver vi forenklingsvold på menneskene og samfunnet. Vi må bruke den definisjonsmakten vi har fått med ydmykhet. Vi må ikke innbille oss at våre inndelinger bygger på ren vitenskap eller naturens logikk. Vår diagnostisering og normalisering er forurenset av fordommer, penger, flyktige tidsånder, profesjonell forfengelighet og sosialt motivert disiplinering. Medisinens forvaltning av normaliteten må derfor være under kontinuerlig tilsyn, innenfra og utenfra. Metodebøkene for slikt tilsyn er Canguilhems On the normal and the pathological (1) og Foucaults The order of things (2).

Men Solvangs bok kan også stimulere til medisinsk selvkritikk. Forfatteren er førsteamanuensis ved Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen. Han er godt bevandret i litteraturen om normalitet og avvik. Samtidig har han rikelig personlig erfaring fra en livsreise i dette grenselandet, blant annet som totalt skallet i en alder av 13 år, og få år senere som initiativtaker til punk-bandet Svartedauden i den lille bygden Saltdal i Nordland. Senere hen har han utforsket ytterpostene i menneskelig variasjon som fagmann, blant annet ved å besøke «kongressen» til Ampulovers på den franske riviera i 2001.

Modig og lekent spiller forfatteren ping pong med ord og tanker mellom teori, personlig praksis og faglig empiri. Han viser hvor vitenskapelig flyktig og politisk formbart normalitetsbegrepet er. Solvang klargjør også hvordan medisinen har vært med på å stigmatisere, stakkarsliggjøre og innordne dem som ikke stemmer med tidens biologiske, moralske eller politiske mote. Flertallets frykt for annerledeshet og legenes lydighet som «normaliseringsfunksjonærer» har påført mange mennesker urett og lidelse. Men Solvang er optimist. Han har en visjon «om at vi kan stå overfor et endepunkt for begreper som avvik og funksjonshemning slik vi kjenner dem i dag. Det avvikende som kategori dør ut, normaliteten tvinges i kne, og ut av ruinene oppstår den menneskelige variasjon.». Forfatteren mener å se to utviklingstrekk som kan gjøre visjonen til virkelighet.

Han viser til endringer i biologifaget som fremhever frodighet og mangfold som grunnleggende betingelser for vellykket naturlig utvikling. Han tror også at normaliseringsraseriet vil dempes av den postmoderne verdisetting. Etter Zygmunt Bauman bygger moderniteten på forestillingen om den ene beste løsning og den beste menneskemodell, med tilhørende dannelse av hierarkier og deling i normalt og avvikende. Den postmoderne mentalitet er begeistret for mangfoldet og ordner verden i et horisontalt perspektiv hvor vi godtar likestilt forskjellighet. Difference is beautiful- kan bli fremtidens motto.

«Ordnung muss sein» i det medisinske syskrin, også etter denne boken. Men etter å ha lest Annerledes , blir du kanskje en mer raus og ydmyk medisinsk ordensmann.