Viktig bok i forebyggende medisin

Dette er en vel gjennomarbeidet bok om praktiske forslag til å redusere sosiale ulikheter i helse fra en europeisk komité av forskere, der norske Espen Dahl er med.

Hovedbudskapet er at Europa bør satse bevisst og langsiktig på å redusere helseforskjellene mellom de ulike sosiale lagene. Grunnen er først og fremst at en slik innsats vil bedre helsetilstanden i hele samfunnet, men også fordi slike helseforskjeller bryter med alle formulerte prinsipper for rettferdighet.

Forslagene strekker seg fra matstasjoner for bostedsløse via nettverksbygging i fattige områder, skolemåltider, stress på arbeidsplassen og trygdepolitikk til å redusere de voksende inntektsforskjellene i rike samfunn. Den svenske Riksdagens program er viktigst for oss, idealistisk og bra. Sverige skal satse på å bygge et solidarisk samfunn med best mulig sjanser for alle til å forme sine liv etter egne behov. Barn, ungdom, eldre og funksjonshemmede skal gis mer oppmerksomhet. Integrering i arbeidslivet er spesielt viktig. Men metodene er ennå lite utarbeidet. Det skjer i disse dager, med stor satsing på forskning. Da er det enklere å beskrive programmet til Barcelona kommune, der helsestasjoner for mor og barn, god tilgang til primærhelsetjeneste for alle, elementær støtte til narkomane, bedre sosialhjelp og minstelønn har ført til dramatiske forbedringer i helsetilstanden.

Boken er ikke polemisk og tar ikke opp innvendinger mot forfatternes program. De viktigste er opplagte fordi vi kjenner dagens dominerende ideologi; markedsliberalismen. Staten skal drive minst mulig sosialpolitikk. Folk er til sjuende og sist sin egen lykkes smed. Det samme er det vanskelig å si om barn og ungdom. Et langt og viktig kapittel er viet dem. Her er det antakelig lettest å få allmenn tilslutning om praktiske tiltak, som fritidsklubber og kveldsåpne skoler, bedre barnevern og utekontakter, flere daghjem og bedre økonomiske ordninger for småbarnsforeldre, noen generelle og noen målrettede mot depriverte grupper.

Forfatterne tar ikke bare opp et viktig emne. Programmet mot sosiale ulikheter i helse kan i beste fall bidra til en nødvendig omlegging av den forebyggingen som diskuteres åpent; fra dagens individrettede moralisering til strukturelle tiltak, «the new public health». Gruppen har gjennomgått evaluerte tiltak. Det som ikke virker, er prosjekter som vil lære de depriverte å leve sunnere, enten det gjelder røyking, kost eller trening. Det er arbeidsliv, organisasjoner, kommuner og stat som treffer virksomme tiltak. Å erkjenne dette kan føre til en nødvendig revitalisering av forebyggende medisin, både på lokalt og sentralt plan.

Boken er adressert til politikere og helseadministratorer, men har vel foreløpig størst interesse for alle som er interessert i nye veier i forebyggende helsearbeid. Den gir også en kort og god innføring i forskningsfeltet sosiale ulikheter i helse.