Lars Johan Materstvedt har i Tidsskriftet nr. 19/2002 en tankevekkende artikkel om innføringen av engelsk som undervisningsspråk i medisinstudiet (1). Ved Universitetet i Oslo gjelder dette foreløpig 9. semester – det såkalte mor-og-barn-semesteret, hvor det undervises i pediatri og gynekologi, som begge er fag der evnen til kommunikasjon med pasienten er viktig. Få andre spesialiteter har bevart flere tradisjonelle norske ord på både patologiske og fysiologiske prosesser enn disse to.
Det er vanskelig å forstå grunnen til å velge nettopp 9. semester som fremmedspråklig. Meningen med utvekslingen av studenter (det er i alt fem fremmedspråklige dette høstsemesteret) skal være tilegnelsen av landets språk og kultur, hvilket neppe ivaretas hos oss. Engelsk faglitteratur er nærmest obligatorisk, og seminarer, disputaser etc. holdes regelmessig på engelsk.
Det kan se ut som om norsk allerede er blitt skadelidende i undervisningen. Den skriftlige eksamen (på norsk for de norske) viste i vår at mange alminnelige norske fagbegreper hadde gått studentene hus forbi. I besvarelsene var det en underlig blanding av engelske og norske ord, som absolutt ikke syntes å love godt for våre legers fremtidige kommuniseringsevne, verken skriftlig eller muntlig. Dette i tillegg til bokstaveringen av de latinske fagordene, som mildt sagt er katastrofal – for øvrig helt i tråd med norsk holdning: «Er’e så fali ’a?»
Pasientenes kritikk av den norske legestand dreier seg ikke så mye om faglig ukyndighet som manglende evne til kommunisering. Dette mener jeg at gode forelesninger kan påvirke. Da skal begrepene presiseres og gjøres forståelige. Det kan man vanskelig gjennomføre på engelsk hvis man ikke selv er engelsk, selv om man i egne øyne er «perfekt».
Trangen til å «internasjonalisere» kan gi inntrykk av at man er i ferd med å vende tilbake til en undervisningsform fra gammel tid – kun ikledd ny drakt. Da var det ikke engelsk, men latin som med begeistring ble foretrukket fremfor vanlig norsk tale. Heldigvis innså man etter hvert det latterlige ved å skulle snakke et fremmed språk til sine egne, og dikteren Welhaven, den gang lektor ved universitetet, hevdet at disputaser på latin «kun blev Spyt og Hark» (2). Tro om ikke våre engelskforelesninger har visse likheter i så måte.
Det er beklagelig at vår fremtidige legestand er i ferd med å miste evnen til adekvat kommunikasjon med sine norske pasienter. Dette er ikke et internt anliggende for de medisinske fakultetene, men en sak også for Legeforeningen.
