Kaare Harald Bønaa fremsatte i Tidsskriftet nr. 18/2002 en hypotese om at menn har større risiko enn kvinner for koronar død og hjerteinfarkt fordi de oftere utvikler lipidholdige, ustabile og trombogene plakk (1). Ut fra artikkelen kan man få det inntrykk at Bønaa mener at hovedårsaken til dette er at menn har lavere HDL-nivå enn kvinner, noe som igjen er relatert til testosteron.
Jeg er enig i at det er grunn til å tro at kvinner er bedre beskyttet enn menn mot hjertesykdom på grunn av sitt noe høyere HDL-nivå, men det må være noe mer.
Studier i vestlige land har vist at kvinner der har 0,25 – 0,3 mmol/l høyere HDL-kolesterolnivå enn menn (2, 3). I en prospektiv observasjonsstudie av 14 786 middelaldrende finske menn og kvinner var forekomsten av koronar hjertesykdom tre ganger høyere og den koronare mortaliteten fem ganger høyere hos menn enn hos kvinner. HDL-/totalkolesterolnivå og røykevaner forklarte omtrent 45 % av kjønnsforskjellene (3). I denne studien var en øking på 0,1 mmol/l av HDL-kolesterol assosiert med 9 % reduksjon i relativ risiko. Det sentrale spørsmål er: Hva skyldes de resterende 55 % som ikke kan forklares med de kjente risikofaktorene?
Bønaa skriver at menns lavere HDL-nivå (og dermed økte risiko for hjerteinfarkt) er relatert til hormonet testosteron. Pasient-kontroll-studier har derimot vist en sterk statistisk sammenheng mellom lavt testosteronnivå hos menn og økt risiko for koronar hjertesykdom og hjerneslag (4, 5). Det er mulig at lavt testosteronnivå bare er en markør i denne sammenhengen, men intervensjonsstudier har vist at tilskudd som øker testosteronnivået, kan ha en fordelaktig effekt på menns anginaplager (6). Vi trenger mer kunnskap om kjønnshormoners rolle i karveggens patofysiologi.
Det at menn har 40 – 50 % høyere risiko enn kvinner for å utvikle lipidholdige plakk i a. carotis, skal ifølge morfologihypotesen øke deres risiko for både hjerteinfarkt og hjerneslag.
Når det gjelder prevalensen av hjerneslag i alderen < 65 år, så varierer forholdet menn : kvinner i ulike land fra 1,2 : 1 til 2,4 : 1, og i aldersgruppen > 65 år går den gradvis mot 1 : 1. Hos de over 80 år er prevalensen klart høyest hos kvinner, noe som i stor grad reflekterer at det er flest kvinner som når denne alderen (7).
Den kjønnsrelaterte risikoforskjellen for hjerteinfarkt i de samme aldersgruppene er mye større – i menns disfavør. Hva er årsaken til dette? Dette spørsmålet må ansees å være sentralt i det videre arbeidet med hypotesen.
