Nylig har erfaringer med norsk helsevesen bidratt til å overbevise meg om at jeg må ta et sterkere ansvar for min egen helse. Jeg har opplevd å få en uvant rolle som selvoppnevnt kvalitetskontrollør av helsetjenester for å sikre at jeg får den behandling jeg egentlig har krav på. Følgende historie er en illustrasjon på hvordan det knaker i sømmene til det norske helsevesenet.
En vanlig konsultasjon hos min fastlege høsten 2001 førte til at han foreslo en nærmere utredning av skjoldkjertelen. Han ville sende en henvisning til nærmeste sykehus, som for øvrig er universitetssykehus. Da jeg etter tre måneder ikke hadde fått innkalling til utredning, tok jeg igjen kontakt med fastlegen, som innrømmet at han hadde glemt å sende henvisningen. Dette ble omgående gjort.
Da jeg kom inn til nærmere utredning, ble det konstatert en alvorlig lidelse som krevde kirurgisk behandling, og etter kort tid ble jeg lagt inn på sykehus. Møtet med sykehuset ble en underlig opplevelse, med upresise opplysninger om hvor jeg skulle ligge og hvem som skulle snakke med meg. Jeg fikk beskjed om å være på plass da anestesilegen gikk sine runder. Noe slukkøret ble jeg da jeg senere fikk beskjed om at «anestesilegen ikke hadde behov for å snakke med meg». Kanskje hadde jeg – i all beskjedenhet – hatt behov for å snakke med ham? Heller ikke kirurgen «hadde behov for å snakke med meg», for han kom aldri i avdelingen før operasjonen. «Det glapp for meg», var hans forklaring da jeg lå ferdig til operasjon. På utskrivningsdagen gav kirurgen beskjed til avdelingen om at jeg kunne skrives ut, uten videre samtale. Da jeg protesterte, ble kirurgen hentet for å foreta en utskrivningssamtale.
Vel hjemme igjen og utstyrt med resept på medisiner som jeg skulle begynne å bruke, henvendte jeg meg til nærmeste apotek. Medisinen ble skrevet ut med feildosering, noe jeg oppdaget selv etter å ha sammenliknet etikettdoseringen og reseptbeskrivelsen. Så var det nytt besøk på det lokale helsesenteret for å ta noen blodprøver. Vel tre uker etter at prøvene ble tatt, hadde jeg ennå ikke fått prøvesvarene. Legen hadde ikke sendt noen kopi av prøvesvarene til pasienten. Tilbakemeldingen som omsider kom, var forvirrende og ufullstendig.
Vel kan det være at jeg har vært spesielt uheldig når det gjelder omstendigheter omkring diagnose, pleie og behandling av min sykdom. Men denne historien, samlet sett, gir et bilde av et helsesystem som i sin fulle bredde – fra primærhelsetjenesten til sykehustjenesten og apotekdrift – viser alvorlige sprekker. Jeg står igjen med mine nyervervede erfaringer med ansvar for egen helse, men føler meg en smule utrygg i forhold til den rollen jeg ser ut til å få som ufaglært helserevisor.
