Landsstyremøtet til Den norske lægeforening vedtok i juni 2002 ei fråsegn om avdelingsleiing i spesialisthelsetenesta (1). Der heiter det mellom anna: «Ansvaret for diagnostikk og behandling er lagt til legen. Legeforeningen forutsetter at det er samsvar mellom det ansvaret legene er pålagt, og myndigheten til å påvirke forhold som er avgjørende viktig for ivaretakelsen av ansvar. For spesialisthelsetjenesten vil det være ensbetydende med at ledere av medisinske spesialavdelinger skal være leger.»
Vedtaket til sentralstyret i juni 2002 (2) var like klårt og eintydig: «Alle medisinske enheter skal ha lege med relevant spesialistkompetanse som leder. Med medisinsk enhet mener Legeforeningen en organisatorisk enhet som i hovedsak utfører medisinsk diagnostikk og/eller behandling av pasienter innen et avgrenset fagområde.» «Med medisinsk ledelse menes totalansvar for all virksomhet i en medisinsk enhet, herunder personalforvaltning, økonomi m.m.» «Leger skal lede fordi lederen av en medisinsk enhet må ha god kunnskap om de prosesser som skjer i enheten for å kunne foreta de nødvendige prioriteringer og sikre at den enkelte pasient får riktig behandling.» «Uansett organisasjon må det være samsvar mellom medisinsk ansvar/oppgaver og myndighet.»
Vi får tru begge delar var nøye gjennomtenkt. Det vart mykje ståk både i media og internt etter dette. 22. august 2002 melder Tidsskriftet at «sentralstyret presiserer ledelsesstandpunkt» (3), visstnok etter påtrykk frå helseminister Høybråten (4). No heiter det: «Kvalifisert ledelse er av sentral betydning når det gjelder forsvarlig tilretteleggelse for diagnostikk, behandling, forskning og utdanning i sykehus. Vedtaket fra 4. juni skal forstås dithen at Legeforeningens oppfatning er at avdelinger som driver medisinsk diagnostikk og behandling bør ledes av leger som er spesialist i relevant fagområde. Vedtaket skal ikke oppfattes som et krav om at enhver avdelingsleder i sykehus skal være lege.»
Å presisere tyder å uttrykkje noko meir nøyaktig, å formulere tydelegare og å understreke meininga med noko. Landsstyreresolusjonen og det tidlegare sentralstyrevedtaket treng inga presisering. Dei er ikkje til å misforstå. Utspelet til sentralstyret no er ikkje noka presisering. Det har eit anna meiningsinnhald, og kan i beste fall kallast ei nyansering. Tidsskriftet konfronterer president Bakke med at det er skilnad på landsstyreresolusjonen og det nye sentralstyrevedtaket. «Det er det, og det får vi leve med,» seier han.
Gode kollegaer. Det er framleis skilnad på «bør» og «skal». Og det er framleis lov å innrømme at ein har endra standpunkt.
