I Tidsskriftet nr. 19/2002 hadde Hans Chr. Hansson Kristiansen en reportasje om mulig gjeninnføring av karakterer ved det medisinske studiet ved Universitetet i Oslo (1). Problemstillingen kan bli aktuell også i Tromsø.
Jeg lar meg ikke imponere over argumentene til dekan Stein Evensen og studiedekan Borghild Roald. Fordelene det argumenteres med er at det med karakterer blir lettere å skille studentene ved søknad om studentutveksling og om stipendiatstillinger, og kliniske stillinger. I lys av den selsomme kvalitetsreformen bør ulike muligheter for evaluering belyses. Det er viktig at flere instanser blir hørt, men viktigst at studentene sammen med sine respektive fakulteter finner frem til den beste løsningen.
Ofte sammenliknes medisinstudenter med jusstudenter, men mens advokatene krangler med hverandre, har legene plikt til å samarbeide for et felles beste – nemlig pasientens. Er pasientene tjent med karakterer i medisinstudiet? Noen studenter mener at vi allerede uten karakterer gjerne velger å holde relevant informasjon for oss selv dersom vi skulle finne noe ekstraordinært. Mange av dem som kommer inn på studiet, er sterke individualister. Skal vi videredyrke denne individualismen? Hvordan vil dette bli med karakterer?
Studentene som er uteksaminert ved Universitetet i Tromsø har vært på topp blant dem som har tro på egen mestring etter studiet. Hvordan kan de det når de ikke har fått karakterer? Da jeg leste til eksamen i vår, slo det meg at vi alle var tjent med at alle stod; derfor hadde vi faktisk ingenting å tape på å hjelpe hverandre. Jeg tror at det nåværende systemet uten karakterer stimulerer til samarbeid.
Man bruker ansettelsesproblematikken som et argument for å gjeninnføre karakterer. Kan det være at arbeidsgiver ansetter den beste legen nettopp fordi vedkommende ikke har karakterer? Rektor Jarle Aarbakke ved Universitetet i Tromsø fikk en gang spørsmål om ikke opptaket til medisinstudiet kanskje burde baseres på andre ting enn karakterer, da gode karakterer ikke garanterer for interesse eller engasjement. En ansettelse bør vel også baseres på annet enn karakterer?
Den «store» kvalitetsreformen sier at vi skal ha tettere evaluering. Kan en obligatorisk kursprøve være en garanti for oppfølging og kvalitet – uten at vi nødvendigvis trenger karakterer? Kan såkalt mappeevaluering være et alternativ?
Det er pasienten vi skal hjelpe, ikke våre egne egoer. La oss sammen garantere for faglig dyktighet til beste for pasientene. De beste legene er ikke nødvendigvis dem med de beste karakterene. De beste foreleserne leverte ikke nødvendigvis de beste doktorgradene. La individet være parameteren vi blir dømt etter, ikke noen bokstaver som kanskje ikke var fortjent.
