Å føde et dødt barn kan ha store innvirkninger på familiens psykiske helse. Én av fem mødre utvikler senere langvarig depresjon, og omtrent like mange opplever en posttraumatisk stressreaksjon under neste svangerskap.
I Norge oppfordres ofte foreldrene til å holde det døde barnet, og noen gjennomfører en begravelse. En undersøkelse fra Storbritannia tyder imidlertid på at økt kontakt med det døde barnet faktisk øker risikoen for psykiske reaksjoner hos moren (1). 65 gravide kvinner som tidligere hadde gjennomgått en dødfødsel, ble sammenliknet med et tilsvarende antall kontrollpersoner. Alle ble undersøkt under svangerskapet og ett år etter fødselen. Det viste seg at mødre som hadde holdt sitt dødfødte barn, hadde større risiko for depresjon enn dem som bare hadde sett det. Depresjon forekom svært sjelden hos mødre som ikke hadde sett barnet i det hele tatt (henholdsvis 39 %, 21 % og 6 %, p = 0,03).
– Resultatene må tolkes med forsiktighet på grunn av det lave antall kvinner i studien, sier Inger Helene Vandvik. Hun er barne- og ungdomspsykiater ved Rikshospitalet, og har interessert seg for sorgreaksjoner i familier som har født døde eller funksjonshemmede barn (2). Det viktigste budskapet i artikkelen er at foreldrenes reaksjoner og ønsker bør tas alvorlig, uansett hvilke retningslinjer som brukes. Mange foreldre opplever å få fødeavdelingens retningslinjer presentert som den «riktige måten» å reagere på eller håndtere situasjonen på. Denne studien viser at det ikke behøver å være slik.
Vandvik har selv tvilt på betydningen av å se og holde barnet og å ha begravelse etter dødfødsel. – Det stiller seg annerledes dersom foreldrene har opplevd barnet i live, selv bare kort tid etter fødselsen.
