Sykehusinfeksjoner i Norge 1999 og 2000

Materiale og metode

Resultat av prevalensregistreringer ble sendt fra 43 sykehus til Folkehelseinstituttet i 1999. I 2000 ble 47 prevalensrapporter innsendt. Fra Helseregion Øst ble en sammenfattende rapport av prevalensundersøkelsene i regionen innsendt i tillegg. Prevalensrapportene er basert på ulikt antall gjennomførte punktprevalensundersøkelser. Ved 30 sykehus i 1999 og 35 sykehus i 2000 ble det gjennomført fire prevalensundersøkelser begge år. De resterende sykehusene avholdt en til tre undersøkelser i året. Til sammen ble 147 prevalensundersøkelser gjennomført i 1999 og 169 i 2000. Fra 37 sykehus fikk Folkehelseinstituttet ingen rapport om gjennomførte prevalensregistreringer i 1999. I 2000 var antall sykehus som ikke gjennomførte prevalensregistrering sunket til 33.

For å klargjøre om samme metode var brukt ved de ulike institusjonene, tok vi telefonisk kontakt med hygienesykepleiere ved sykehus hvor denne informasjonen ikke kom klart frem av rapporten. Prevalensregistreringen gjennomføres oftest av postlege i samarbeid med avdelingssykepleier. Ved fem mindre sykehus gjennomførte hygienepersonellet selv all registrering. Ved alle sykehus blir prevalensdata samlet inn på en og samme dag for alle pasienter som er innlagt klokken åtte.

Definisjon av en sykehusinfeksjon forstås likt ved de forskjellige sykehus: Det er en infeksjon som er klinisk manifest på undersøkelsesdagen og som ikke var klinisk manifest eller i inkubasjonstiden ved innleggelse i sykehuset. To forskjellige definisjonssett ble brukt for å definere de ulike typer sykehusinfeksjoner. Ved 19 sykehus ble definisjoner hentet fra Definisjon og klassifikasjon av sykehusinfeksjoner (6). Definisjoner brukt ved tidligere landsomfattende prevalensundersøkelser organisert fra Folkehelsa ble brukt ved 28 sykehus.

De fire hyppigste sykehusinfeksjonene urinveisinfeksjon, luftveisinfeksjoner, postoperativ sårinfeksjon og septikemi ble meldt fra alle unntatt to sykehus. Resultatene fra de sykehusene som angav prevalensen uten å spesifisere type infeksjon i 1999 og 2000 inkluderes ikke her. Ved henholdsvis 17 sykehus i 1999 og 21 sykehus i 2000 er andre sykehusinfeksjoner registrert i tillegg til de fire vanligste. Kun prevalens av de fire hyppigste presenteres i denne artikkelen.

Resultater

Diskusjon

Prevalensen av de fire vanligste sykehusinfeksjonene var 5,4 % i 1999 og 5,1 % i 2000. Prevalensen funnet her er lavere enn resultatet fra den nasjonale prevalensundersøkelsen som ble gjennomført i Norge i 1997 (tab 5) (4). Kun de fire hyppigste sykehusinfeksjonene ble registrert ved prevalensundersøkelsen det året. Nasjonale prevalensregistreringer er gjennomført i flere europeiske land. Prevalensen har variert fra 3,5 % til 9,3 % (7 – 9). I en studierapport fra Tyskland frarådes det imidlertid å sammenlikne rater over landegrensene, siden så vel metoder som antall typer sykehusinfeksjoner som registreres er forskjellige (10).

Forskjellige metodiske aspekter ved de gjennomførte undersøkelser kan ha påvirket prevalensen. Telefonsamtalene med hygienesykepleierne viste at enkelte avdelinger, for eksempel de psykiatriske, ikke er inkludert ved alle sykehus. Forskjellige typer avdelinger er forbundet med ulik infeksjonsrisiko (3, 4, 7 – 9). Når flere pasienter inkluderes, vil manglende registrering ved enkelte avdelinger påvirke prevalensen i mindre grad. Manglende registrering ved en avdeling påvirker derfor antakelig prevalensen på sykehus- og fylkesnivå mer enn den nasjonale prevalensen.

To forskjellige definisjonssett ble brukt. Begge settene er omarbeidet og modifisert for norske forhold fra definisjoner utgitt av Centers for Disease Control and Prevention i USA (11). De kliniske kriteriene i de forskjellige definisjonssettene er sammenfallende. Vi har derfor valgt å slå sammen dataene uansett definisjon. Selv om definisjonene i Definisjon og klassifikasjon av sykehusinfeksjoner (6) i større grad krever positive mikrobiologiske funn, er dette sannsynligvis ikke noen stor feilkilde. Antall registrerte sykehusinfeksjoner kan være påvirket av yrkesbakgrunn og forhåndsopplæring hos dem som gjennomfører registreringen. Infeksjonskontrollpersonells etterkontroller ved enkelte sykehus avdekket noen uoverensstemmelser mellom antall og typer infeksjoner registrert av avdelingspersonalet og av etterkontrollen. Uoverensstemmelsen gjaldt både over- og underrapportering av sykehusinfeksjoner. I hvilken retning dette kan ha påvirket den endelige prevalensen er uvisst. Dette illustrerer viktigheten av å ha et system for å trene avdelingspersonale i definering av sykehusinfeksjoner. De ovennevnte eksempler illustrerer likevel viktigheten av standardiserte registreringer.

Prevalensen av sykehusinfeksjoner varierte med type sykehus og for de forskjellige regioner i 1999 og 2000. Tilsvarende funn er også rapportert av andre (4, 8, 12). En mulig forklaring er forskjell i pasientgruppen. Pasientkarakteristika som for eksempel høy alder og større grad av underliggende sykelighet er forbundet med økt infeksjonsrisiko (13 – 15). Andelen av opererte pasienter er også rapportert å påvirke prevalensen (12). Antall pasienter med økt infeksjonsrisiko ved de ulike sykehus er ikke kjent. Utskrivningspraksisen ved sykehusene kan også påvirke prevalensen. På grunn av korte liggetider vil mange sykehusinfeksjoner først manifestere seg etter utskrivning. En lav prevalens ved et sykehus betyr derfor ikke uten videre at helseinstitusjonen ikke har noe infeksjonsproblem. For å få en god oversikt over antall infeksjoner som oppstår etter innleggelse i sykehuset bør det gjennomføres en insidensregistrering som inkluderer oppfølging av pasienter etter utskrivning. Denne type registrering krever en forholdsvis stor arbeidsinnsats. Ved mange sykehus gjør man derfor kun insidensregistrering av enkelte sykehusinfeksjoner, for eksempel etter dagkirurgiske inngrep eller på antatte problemområder.

I en oversikt fra Statens helsetilsyn over Norges somatiske sykehus er det registrert 80 sykehus (sykehus uten egen administrasjon er ikke inkludert). Av disse 80 var det 37 i 1999 og 33 i 2000 som Folkehelseinstituttet ikke mottok prevalensrapporter fra. Lokalsykehus og spesialsykehus utgjorde over 40 % hver av sykehus der man ikke gjennomførte prevalensregistreringer. Prevalensen av sykehusinfeksjoner varierte med sykehustype (lavere ved lokalsykehus). Denne variasjonen er som forventet, blant annet fordi antall pasienter med alvorlige bakenforliggende lidelser ofte er høyest ved et regionsykehus og lavest i et lokalsykehus. Alvorlig syke har som nevnt økt infeksjonsrisiko. Ulike avdelingstyper er forbundet med ulik infeksjonsrate (1 – 4). Det er som regel flere avdelinger forbundet med høyere prevalens ved et regionsykehus enn ved et lokalsykehus. Ved de tidligere nasjonale prevalensundersøkelser er prevalensraten for de ulike avdelingstyper beskrevet. Denne beskrivelsen vil også bli gitt etter at den nye prevalensregistreringsmalen tas i bruk. Denne type beskrivelse gir et bedre grunnlag for sammenlikning av prevalens mellom sykehus.

Den totale prevalensen for et fylke eller en region og for landet kunne påvirkes av hvor mange sykehus og type sykehus som prevalensregistreringer gjøres og antall undersøkelser man ved det enkelte sykehus har utført det enkelte år. For eksempel kan den gjennomgående høye prevalensen i Region Nord delvis skyldes at lokalsykehusene i regionen har sendt inn få eller ingen undersøkelser. Regionens totale prevalens vil dermed påvirkes uforholdsmessig mye av prevalensen ved de store sykehusene i Tromsø og Bodø. Vi tror imidlertid at denne feilkilden er liten, ettersom sykehusene som gjennomførte få eller ingen prevalensundersøkelser, har lavt pasientantall. Likevel vil vi i kommende år legge stor vekt på å få rapporter fra alle sykehus.

Urinveisinfeksjoner var den mest utbredte gruppen både i 1999 og i 2000. Slike infeksjoner har vært hyppigst ved alle de nasjonale prevalensundersøkelsene (tab 5). Tilsvarende fordeling av de ulike sykehusinfeksjonene som ble funnet i 1999 og 2000, er også identifisert ved tidligere gjennomførte prevalensundersøkelser i Norge og i andre europeiske land (1 – 4, 7 – 9). Nedre og øvre luftveisinfeksjoner er her inkludert i samme kategori, siden disse ble rapportert samlet i flere prevalensrapporter. I de tilfeller hvor øvre og nedre luftveisinfeksjoner er rapportert hver for seg, utgjorde øvre luftveisinfeksjoner kun en liten andel av samlede luftveisinfeksjoner. Det er derfor sannsynlig at prevalensen av luftveisinfeksjoner hovedsakelig inkluderer infeksjoner i nedre luftveier.

Det kan diskuteres om prevalensen av sykehusinfeksjoner på landsbasis vil stabilisere seg fremover. Prevalensen av postoperative sårinfeksjoner i 1985 og 1991 var lavere enn i 1999 og 2000 (2, 3). Dette indikerer at ytterligere reduksjon er mulig. Faktorer som økning i antall eldre og flere alvorlig syke pasienter, samtidig som mer kompliserte prosedyrer gjennomføres ved sykehusene, kan bidra til å øke prevalensen.

Konklusjon

Nasjonal prevalens for de fire hyppigste sykehusinfeksjonene ble målt til 5,4 % i 1999 og 5,1 % i 2000. Selv om den totale prevalensen som ble registrert i 1999 og 2000 er lavere enn den som ble funnet ved prevalensundersøkelsen gjennomført i Norge i 1997, er det foreløpig ikke grunnlag for å konkludere at sykehusinfeksjoner er et fallende problem i Norge. De metodiske ulikheter som vi har drøftet i denne artikkelen, medfører at en slik konklusjon ikke kan trekkes. Sykehusinfeksjoner er fortsatt et helseproblem i Norge. Til enhver tid har rundt hver 20. pasient en av de fire vanligste sykehusinfeksjonene. Urinveisinfeksjoner var den vanligste og utgjorde rundt 36,5 % av alle infeksjoner.