Petter Andreas Ringen & Alv A. Dahl (1) argumenterer i Tidsskriftet nr. 20/2002 for et helhetssyn på psykiatriske sykdommer, der nevrobiologi har sin integrerte plass, men ikke på bekostning av teorier som har sine røtter i psykologiske forståelsesmodeller (1).
Mye vil være vunnet hvis energi, kreativitet og forskningsressurser ikke sløses bort på å underbygge en ensidig forklaringsmodell, for siden å bruke resultatene i en kamp mot de andre forståelsesmodellene. En forklaringsmodell mister ikke sin verdi selv om den er en del av en grunnleggende sammenheng. Fremskrittene i nevrovitenskapelig forskning må hilses velkommen, ikke minst fordi funnene kan være til hjelp når det gjelder å finne frem til antipsykotiske medisiner med minst mulig bivirkninger.
Det er selvsagt at en psykoterapeutisk arbeidende psykiater ikke har forutsetninger for å vurdere om de nevrovitenskapelige resultatene er relevante, like lite som en nevrobiologisk forsker kan hevde at f.eks. psykodynamiske faktorer er uten betydning for utviklingen av en psykose.
Forutsetningen for en integrering er at de forskjellige fagretningene stoler på seriøsiteten i hverandres bestrebelser i å finne (del-)sannheter i de komplekse biopsykososiale forklaringssammenhengene. Dette innebærer at vi som psykiatere og forskere må erkjenne at vi ikke er «allvitende», men trenger hverandre i en samlet anstrengelse for å komme sannheten nærmere med hensyn til forståelsen av de prosesser som utløser psykiatriske lidelser.
