Endringer i norske legers alkoholvaner 1985 – 2000

Materiale og metode

Dataene som er benyttet er fra Legekårsundersøkelsen (5). Et representativt utvalg på 1 476 (16 %) av norske leger under 40 år fikk tilsendt et skjema som inneholdt spørsmål relatert til bruk av alkohol i 1993. Et annet representativt utvalg på 2 000 leger ble samme år invitert til å være med i et referansepanel som skulle motta ulike spørreskjemaer inntil én gang i året. I år 2000 ble ytterligere 795 invitert til å delta i referansepanelet for å få med et representativt utvalg av leger utdannet etter 1993. Alle data fra 1985 er hentet fra Aasland og medarbeideres artikkel i Tidsskriftet i 1987, som var basert på spørreskjemadata fra et representativt utvalg på 1 011 leger (4). Det er altså tre forskjellige representative utvalg av leger som sammenliknes her.

To av spørsmålene om bruk av alkohol var helt like i 1985, 1993 og 2000 (tab 1). Ytterligere sju spørsmål var like i 1993 og 2000. Ett spørsmål ble bare stilt i 2000. Til sammen utgjør disse ti spørsmålene vanligvis beregningsgrunnlaget for skalaen AUDIT (Alcohol Use Disorders Identification Test), som er et grundig validert instrument til måling av grad av risikopreget alkoholbruk (6 – 8). De ni spørsmålene som ble stilt både i 1993 og 2000 ble brukt til å beregne en modifisert AUDIT-skåre i denne studien.

I 1993 og 2000 ble det også stilt ti spørsmål om jobbtilfredshet, med svaralternativer på en sjupunkts Likert-skala fra «svært fornøyd» til «svært misfornøyd». Summen av skåren på disse spørsmålene utgjør et validert instrument for jobbtilfredshet, Job Satisfaction Scale (JSS) (9).

Bakgrunnsopplysninger om alder, kjønn, bosted, hovedstilling og spesialitet ble registrert. Vi delte stillingene i ni grupper (avdelingsoverlege, overlege, assistentlege, allmennpraktiker, kommunelege, administrativ stilling, privatpraktiserende spesialist, forsker og andre). Spesialitetene ble gruppert slik: ikke spesialist/ukjent, allmennmedisin, laboratoriefag, indremedisinske fag, kirurgiske fag, anestesiologi, gynekologi, psykiatri og samfunnsmedisinske fag.

Sammenlikning av andeler mellom utvalgene i 1985, 1993 og 2000 ble gjort med tosidet z-test og statistisk signifikansnivå 5 % (10). For undersøkelse av ev. forskjeller mellom ulike spesialiteter og stillingskategorier valgte vi et signifikansnivå på 1 % pga. antallet tester.

For den modifiserte AUDIT-skalaen basert på ni spørsmål valgte vi et nivå på 6 poeng eller høyere for «noe risikopreget bruk av alkohol» (11, 12). Vi gjorde en multippel logistisk regresjonsanalyse med AUDIT-skåre 6 poeng eller høyere som avhengig variabel og kjønn, alder og bosted (helseregion) som kovariater. Variabler med et signifikansnivå på over 5 % ble tatt ut av modellen.

Sammenhengen mellom AUDIT-skåre og JSS ble undersøkt med Pearsons korrelasjonskoeffisient mellom kvadratroten av AUDIT-skåre (pga. skjev fordeling) og JSS. Vi valgte et signifikansnivå på 5 %.

Resultater

Av de 1 476 som fikk skjemaet med spørsmål om alkoholvaner i 1993 svarte 1 056 (72 %). I det opprinnelige referansepanelet deltok 1 272 (64 %) av de 2 000 som ble invitert. 21 av disse var falt fra før år 2000. 365 (46 %) av de 795 nye som ble invitert til å være med i referansepanelet i 2000 takket ja. Dermed fikk i alt 1 616 (1 272 + 365 – 21) deltakere i referansepanelet tilsendt spørreskjema i 2000. Av disse returnerte 1 385 (86 %) skjemaet. Utvalgenes representativitet når det gjelder alder og kjønn fremgår av tabell 2. Siden leger over 70 år opprinnelig ikke ble inkludert i studien, er de underrepresentert. I 2000 er det 46 leger i denne aldersgruppen, leger som ble inkludert i 1993 før de nådde pensjonsalder. Av disse svarte 34 (74 %).

I tabell 3 er svarene fra 1993 og 2000 plassert ved siden av tall for 1985 (4). Hver tredje lege drikker nå alkohol hyppigere enn ukentlig, mot hver femte lege i 1985. Hyppigere inntak av alkohol er kommet i alle aldersgrupper og både blant kvinner og menn. Tallene for 1993 faller mellom tallene for 1985 og 2000, men endringen har vært større mellom 1993 og 2000 enn mellom 1985 og 1993.

Tabell 3 viser også hyppigheten av et alkoholinntak på minst 60 g (tilsvarer 4 – 6 alkoholenheter i Norge). Stort sett er det ikke vesentlig endring i disse tallene i perioden. Det er blitt mer vanlig å drikke en slik mengde 1 – 3 ganger månedlig blant mannlige leger og leger i aldersgruppen 45 – 66 år, og mindre vanlig å drikke denne mengden sjeldnere enn månedlig i disse gruppene.

959 leger (65 %) i 1993 og 1 253 leger (78 %) i 2000 hadde svart på tilstrekkelig med spørsmål til at en AUDIT-skåre kunne beregnes. Gjennomsnittsskåre for AUDIT var i 1993 3,0 og i 2000 3,8. Medianen var henholdsvis 2 og 3. I 1993 skåret 12 % 6 poeng eller mer på AUDIT, mens tallet for 2000 var 15 % (tab 4). Menn skåret begge år høyere enn kvinner, mens det var små aldersforskjeller. Det var ingen vesentlig endring i dette mønsteret fra 1993 til 2000. Andelen som skåret 6 poeng eller mer, var i 2000 høyere enn i 1993 for kvinner og menn og i ulike aldersgrupper. Denne andelen økte også i alle helseregioner unntatt helseregion Vest (Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane). Økningen var signifikant i Helseregion Nord (Nordland, Troms, Finnmark). Andelen som skåret 13 poeng eller mer var svært liten begge årene, men forandringen fra 1993 til 2000 representerte en tilnærmet fordobling.

Det var ingen signifikant forskjell mellom de ulike spesialitetsgrupper når det gjaldt hyppighet av alkoholinntak, hyppighet av inntak av mer enn 60 g alkohol eller andelen med AUDIT-skåre på 6 eller høyere. I 1993 var laveste andel med AUDIT-skåre på 6 eller høyere å finne innen laboratoriefagene (2 %), mens den høyeste andelen fantes blant samfunnsmedisinerne (22 %). I 2000 lå psykiaterne lavest (11 %), mens anestesiologene lå høyest (27 %).

Det var ingen signifikant forskjell mellom leger i ulike stillingstyper. Overleger hadde med 8 % den laveste andelen med AUDIT-skåre på 6 eller høyere i 1993, mens allmennpraktikere hadde høyest andel (18 %). I 2000 lå forskerne lavest (4 %), mens leger i administrative stillinger lå høyest (25 %).

Den multivariate analysen viste at kvinner var signifikant assosiert med redusert sannsynlighet for AUDIT-skåre på 6 poeng eller høyere både i 1993 (oddsforhold (95 % konfidensintervall) 0,25 (0,13 – 0,47)) og 2000 (0,35 (0,23 – 0,52)), mens variablene alder og bosted viste seg ikke å ha signifikant effekt på AUDIT-skåre. Det var ikke noen interaksjon mellom alder, kjønn og bosted (data ikke vist).

Variabelen jobbtilfredshet var tilnærmet normalfordelt i 1993 og 2000. AUDIT-skåre var skjevfordelt mot lave verdier, men kvadratroten av AUDIT-skåre var tilnærmet normalfordelt begge årene. Verken i 1993 eller 2000 var det noen signifikant korrelasjon mellom jobbtilfredshet og kvadratroten av AUDIT-skåre (Pearsons korrelasjonskoeffisient henholdsvis 0,021 og 0,014).

Diskusjon

Det samlede inntrykk av dataene er at leger drikker moderate mengder hyppigere enn tidligere, uten at de har redusert hyppigheten av høye alkoholinntak. Utviklingen er i grove trekk lik den som gjelder befolkningen som helhet, selv om dataene fra Statistisk sentralbyrå kan tyde på en enda sterkere økning generelt. Statistisk sentralbyrå benyttet personlig intervju i 1985 og spørreskjema i 1995, mens våre data ved alle tre målepunkter er basert på spørreskjema. Dette gjør en direkte sammenlikning av utviklingen vanskelig. Det er i hvert fall lite som tyder på at leger er en spesielt utsatt gruppe når det gjelder forekomsten av risikopreget drikkemønster.

Den betydelige økningen i hyppighet av moderat alkoholinntak stemmer med den generelle utviklingen i Norge, og må sees i et større kulturelt og økonomisk perspektiv. Til en viss grad kan utviklingen også avspeile ny kunnskap om alkoholens forebyggende effekt mot hjerte- og karsykdom (13). I løpet av kort tid er drikkemønstret i Norge endret kraftig i retning av økt forbruk av vin og til dels øl, og redusert bruk av brennevin (3). Hvorvidt dreiningen har vært tilsvarende sterk blant leger, vet vi ikke. Bruken av alkohol henger vel så mye sammen med den kulturen man befinner seg i og økonomisk situasjon som med tillært atferd (14, 15). I befolkningen har utviklingen i drikkemønster vært den samme på Vestlandet som ellers i landet (1, 2). Mens legene i denne landsdelen i 1993 hadde samme andel med AUDIT-skåre på 6 eller høyere som resten av landet, hadde de i 2000 en klart lavere andel. Denne avvikende utviklingen har vi ingen god forklaring på. Funnet må tolkes med varsomhet fordi det ikke er gjort gjentatte målinger av samme populasjon, og fordi vi ved kontroll for alder og kjønn i den multivariate analysen ikke kunne påvise bosted som signifikant forklaringsvariabel noen av årene.

Vår antakelse om en sammenheng mellom økt alkoholforbruk og redusert jobbtilfredshet holdt ikke stikk. Både skalaen for jobbtilfredshet og skalaen for alkoholbruk er solid dokumentert, og korrelasjonen var så svak at det er lite sannsynlig at det finnes noen slik sammenheng blant norske leger. En engelsk undersøkelse av assistentleger i sykehus viste heller ingen sammenheng mellom alkoholbruk og stress i yrkeslivet (16). En britisk undersøkelse brukte stress i arbeidet og forbruk av alkohol som uavhengige variabler med psykisk helse som avhengig variabel, men undersøkte ikke sammenhengen mellom stress og alkoholforbruk (17). I en undersøkelse blant norske medisinstudenter fant man en viss sammenheng mellom opplevd stress og bruk av alkohol (18). Generelt har det vært vanskelig å påvise slike sammenhenger, og det er postulert at forklaringen på det kan være at andre bakenforliggende grunner, som miljøets drikkekultur og tro på hva som hjelper mot stress, er av større betydning enn stress eller tilfredshet knyttet til arbeidet (19).

Man kan tenke seg at leger pga. vaktbelastning og arbeid til tider som ikke er så lett å forutsi, har færre muligheter til å drikke enn andre. Yrkessjåførenes regler for pliktmessig avhold gjelder riktignok ikke for leger. I vår undersøkelse var det ingen tegn til at leger i stillinger eller spesialiteter med særlig høy vaktbelastning hadde et annet drikkemønster enn andre leger, men vi har ikke spesifikt undersøkt sammenhengen mellom drikkemønster og vaktbelastning.