Reidun Førde, som er leder av Rådet for legeetikk og medlem av Nasjonalt råd for prioriteringer i helsevesenet, begrunner skuffelsen ved å vise til Legeforeningens kategoriske avvisning av å opprette faggrupper, i høringsuttalelsen til Lønning 2-utvalget (1, 2).
Faggrupper
Lønning 2-utvalget anbefalte at man skulle trekke fagfolk inn i prioriteringsarbeidet ved å etablere faggrupper som skulle gi råd om prioritering innen sitt medisinske fagfelt. Faggruppene skulle dele helsetjenestene de tilbyr inn i fire nivåer: Skal-tjenester for tilstander som medfører alvorlig trussel mot liv og helse og stor lidelse, og der det finnes en rimelig virksom og kostnadseffektiv behandling. Bør-tjenester som også har høy prioritet, og kan-tjenester som kan tilbys innen en offentlig helsetjeneste dersom de ikke fortrenger tjenester med høyere prioritering. På det laveste nivået skulle man plassere tjenester som brukeren kan finansiere selv.
– Ved ikke å delta melder Legeforeningen seg ut av et viktig arbeid. Faglige vurderinger av effekt og behov må ligge i bunnen for prioriteringer. Leger har fagkunnskap og ser behovene og effekten av tiltak, og kan langt på vei vurdere alvorlighetsgraden i sykdommer. Derfor bør leger være de viktigste premissleverandørene i prioriteringsarbeidet. Hvis ikke leger deltar, er det fritt frem for ulike pressgrupper, og politikerne kan prioritere feil, sier Førde.
Etter hennes vurdering foregår prioritering på en skjult måte, og en stor del av det offentliges penger går til behandling av banale lidelser.
Ubehagelig
Førde har full forståelse for at prioritering er vanskelig og ubehagelig for leger. – Vi vil at leger skal slåss for pasientene. Dermed strider prioritering på en måte mot yrkesetikken. Men vi kommer ikke unna prioriteringsdilemmaet. Leger prioriterer hele tiden, hver gang vi sier ja til én pasient, sier vi indirekte nei til en annen. Når leger i praksis opplever at de får yrkesetikken satt på strekk fordi de må forholde seg til hvilke pasienter som er lønnsomme, hjelper det ikke at helseminister Dagfinn Høybråten ikke liker en slik tankegang. Når politikerne bestemmer at sykehusene skal finansieres slik eller slik, er det også en form for prioritering, og leger blir bare aktører i spillet om å holde budsjettrammer. Det er en stor utfordring å få leger til å samarbeide ut fra behov og effekt, sier Førde.
– Vil politikerne lytte til legers råd?
– Ja, hvis vi greier å se bort fra særinteresser. Legeforeningen må være aktiv nettopp fordi den representerer alle faggruppene, mener Førde. Hun håper at Legeforeningen kan være en pådriver for at prioriteringer får en faglig forankring. – Det er selvsagt viktig at leger føler seg forpliktet til å følge priori-teringsråd i klinisk praksis, tilføyer hun.
Selv synes Førde at etablering av faggrupper er et bra tiltak.
– Som pedagogisk verktøy øker det legers bevissthet om prioritering. Det er nyttig som direkte redskap til prioritering, og det fremmer lik praksis i hele landet, mener hun.
Utfordring
Legeforeningspresident Hans Kristian Bakke synes ikke det er riktig å si at Legeforeningen har vært usynlige i prioriteringsspørsmål, men innrømmer at man har potensial til å yte større innsats.
– Dette er en utfordring for Legeforeningen. Prioriteringsdebatten i Norge har ikke i tilstrekkelig grad hatt et overordnet perspektiv hvor de faglige miljøene har vært trukket inn i den grad de burde. Jeg vil tro at Rådet for prioriteringer i helsevesenet vil se at man må trekke fagmiljøene med seg. Dette vil vi hilse velkommen. Da bør våre spesialforeninger være en naturlig adresse, og Legeforeningen ha et apparat stående klart til å bidra.
Han tilføyer at Legeforeningen ikke er motvillig til å opprette faggrupper, men at de bør organiseres i en annen modell enn hva Lønning 2-utvalget foreslo.
– Betyr det at Legeforeningen venter på en invitasjon?
– Vi venter først og fremt på hvordan politikerne tenker seg den overordnede konstruksjonen. Før vi aktiviserer spesialforeninger, må arbeidet ha et formål. Prioriteringsarbeidet kan ikke gjøres uavhengig av helsemyndighetene.
