Norske politikere skjønner ikke mer av prioriteringsarbeid enn sine svenske kolleger, skal vi tro Olav Gunnar Ballo, lege og medlem av sosialkomiteen i Stortinget.
– Politikere har generelt store problemer med å prioritere, også mellom helsevesen og andre samfunnsoppgaver. Derfor får helsevesenet vokse seg til en mastodont, mener han.
Ballo viser til Opptrappingsplanen for psykiatri som et aktuelt eksempel på sviktende prioriteringsevne. – På tross av at psykiatri er prioritert, viser en undersøkelse fra SINTEF Unimed at somatiske sykehus fortsatt får flest midler, sier han.
Han mener Norge trenger en overordnet, nasjonal helseplan over hva offentlig helsevesen skal tilby. Uten en slik plan blir politikerne ofre for pressgrupper og lobbyvirksomhet.
– Lønning 1- og Lønning 2-utvalget blir slag i løse luften. Tiltak som psykiatriplan og kreftplan er i seg selv prisverdige, men de må settes i et nasjonalt perspektiv. Skal man satse på ett felt, må man ta bort noe annet. Man må sette grupper opp mot hverandre, men politikere tør ikke det, sier han.
Ballo synes Legeforeningen har vært flink til å gripe fatt i prioriteringsspørsmål på fornuftig vis, som en viktig medspiller i utviklingen av helsevesenet.
– Som politikere må vi lytte til fagfolkene, men det er forskjell på det og til enhver tid å følge rådene. Fagfolk har ikke fugleperspektiv på samfunnet, men argumenterer for sin syke mor. I prioriteringsspørsmål vil det bli interne konflikter, som Legeforeningen må ta, sier han.
