Behandlingsrefraktær angina pectoris foreligger når medikamentell behandling ikke gir tilfredsstillende symptomlindring og revaskularisering ikke er mulig på grunn av diffuse og uttalte koronare sykdomsforandringer. Behandling med hjertelaser (TMR) har vært godkjent som utprøvende behandling ved refraktær angina i form av klinisk forskningsprosjekt. Behandlingen foregår ved at man lager tynne transmyokardiale kanaler med laserenergi fra hjertets overflate og inn i hjertets hulrom. Ideen bak hjertelaser har vært å bedre blodforsyningen til hjertemuskelen. Hensikten med denne studien var å studere de kliniske effektene av slik behandling og hvilke mekanismer som eventuelt kunne ligge bak slike effekter.
I en klinisk randomisert studie på 100 pasienter med behandlingsrefraktær angina pectoris, ble 50 pasienter trukket ut til hjertelaserbehandling i tillegg til medisinsk behandling og 50 pasienter behandlet videre med medisinsk behandling alene. Pasientene ble evaluert før randomisering og etter tre og 12 måneder med henblikk på symptomer, hjerterelaterte sykehusinnleggelser, livskvalitet (SF-36), arbeidskapasitet, belastningsrelaterte symptomer, maksimalt oksygenopptak, reversibel myokardiskemi (med perfusjonsscintigrafi, dobutamin stress-ekkokardiografi, arbeids-EKG) og venstre ventrikkels systoliske funksjon (med MUGA, MR og dobutamin stress-ekkokardiografi). I tillegg ble pasientene evaluert med henblikk på symptomer, sykehusinnleggelser, overlevelse og venstre ventrikkels systoliske funksjon (MUGA) etter 3 – 5 år.
Hjertelaserbehandling gir noe mindre brystsmerter og bedret livskvalitet på kort og på lang sikt, men har ingen effekt på leveutsikter. Behandlingen bedrer ikke arbeidskapasiteten, hjertefunksjonen eller myokardperfusjonen, slik man opprinnelig hadde trodd. Risikoen er noe større enn ved bypasskirurgi og kan gi utvikling av hjertesvikt på lengre sikt. Forklaring på hvorfor pasientene får mindre symptomer og bedret livskvalitet er ikke åpenbar, men en kombinasjon av placeboeffekt og lokal destruksjon av smerteførende nervefibrer er mulige forklaringer. Studien viser viktigheten av å evaluere nye teknologier før de implementeres som del av det etablerte behandlingstilbudet.
