Målsettingen med denne studien var å utvikle kunnskap om hva som er god (helse)hjelp for kvinner med kroniske muskelsmerter. Gjennom et aksjonsforskningsprosjekt ble et behandlingsopplegg med trening og undervisning for kvinner med kroniske muskelsmerter gradvis endret og utviklet etter deltakernes og gruppeledernes erfaringer. Til sammen 133 kvinner i alderen 24 – 61 år deltok i 11 behandlingsgrupper i perioden 1992 – 97. Kvalitative data ble innhentet fra ulike kilder: deltakelse/observasjon, individuelle intervjuer, gruppeintervjuer og videoopptak fra trening og gruppesamtaler. Kontinuerlig evaluering frembrakte kunnskap som ble implementert etter hvert som den ble fremskaffet.
Funnene i studien viste hvordan bevegelse og samtale i gruppe der samhandlingen bygger på og formidler anerkjennelse, kan være god (helse)hjelp for kvinner med kroniske muskelsmerter. Data fra ulike kilder viste at det var avgjørende viktig for kvinnenes behandlingsutbytte å bli trodd, forstått, akseptert og bekreftet – å bli anerkjent som seg selv med sine plager. Gjennom fellesskap og deling og avgrensning og individualitet kunne deltakerne bli bedre kjent med seg selv, og slik kunne anerkjennelse skape endringsmuligheter.
Treningen ble gradvis endret fra kondisjons- og styrketrening til bevegelsestrening som omfatter få, enkle øvelser og legger vekt på mental tilstedeværelse. Bevisstheten om sammenhengen mellom holdt pust og muskelspenninger er sentral. Øvelsene tar utgangspunkt i den enkeltes kroppslige vaner, og målsettingen er bedre balanse, reduserte muskelspenninger og mer frihet i pusten slik at deltakerne kan endre belastende kroppsvaner.
Å betrakte kroppen som tvetydig – som både biologi og eksistens – kunne bidra med nye perspektiver på sammenhenger mellom kroppspraksis og livsbetingelser. Funn i studien viste hvordan mange deltakere oppdaget sammenheng mellom «livet» og muskelsmertene. Hvordan folks erfaringer «avleires» som spor i kroppen ble tydeligere. I dette perspektivet kan funksjonsproblemer knyttet til holdnings- eller bevegelsesmønstre forsøkes forstått i sin sammenheng i samarbeid mellom pasient og behandler.
Resultatene i studien tydeliggjorde hvordan anerkjennelsesperspektivet med vekt på samhandling, gjensidighet og endring kunne bidra med nye tankemodeller for forholdet mellom pasient og behandler. Dette kan ha relevans også for lege-pasient-konsultasjonen. Anerkjennelse – forstått som en grunnleggende respekt for den andres opplevelsesmessige felt – kan skape en undring, åpenhet og nysgjerrighet som kan gi endrede samhandlingsmuligheter.
