Det går mot store endringer i spesialitetsstrukturen i kirurgi, hvis Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling får gehør for innholdet i høringsnotatet Gjennomgang av spesialitetsstrukturen i kirurgi (1, 2). En av konsekvensene blir at spesialistkandidater får gyve løs på grenspesialiseringen langt tidligere enn nå. Men det betyr også takk og farvel til generell kirurgi.
Spesialitetsstrukturen må tilpasses endringene i sykehusvesenet og funksjonsfordeling mellom foretakene, mener Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling. Foto T. Sundar
EU-tilpasninger
– I Norge tar det lenger tid å spesialisere seg enn det gjør i de fleste EU-land, ofte tar det flere år. Ta for eksempel thoraxkirurgi, der man i Sverige bruker fem og i Norge 7–8 år. Målet må være å forkorte utdanningstiden for kirurger og harmonisere norske spesialistregler med de europeiske, sier professor i kirurgi Dag Glen Sørlie ved Universitetssykehuset Nord-Norge. Han tror også at den lange spesialiseringstiden er en viktig årsak til at unge leger, spesielt kvinnene, svikter kirurgien når de skal velge spesialitet (3).
Sørlie er hovedarkitekten bak forslagene som sekre-tariatet i Nasjonalt råd har fremsatt (se faktaramme). Det var han som la frem høringsnotatet under Norsk kirurgisk forenings høstmøte i oktober, der endringer i spesialitetsstrukturen var et sentralt debattema. Notatet har også vært drøftet i et møte mellom sekretariatet i Nasjonalt råd og representanter for Legefor-eningen, inkludert lederne i Norsk kirurgisk forening og spesialforeningene for de kirurgiske grenspesialitetene.
Strukturendringer
Dag Glen Sørlie understreker at diskusjonen ikke bare dreier seg om EU-tilpasninger, men også fremveksten av ny teknologi og den nye organiseringen av sykehusvesenet.
– Trenden er at helseforetak blir slått sammen og spisskompetanse samlet ved store sykehus. Små sykehus får høyt spesialiserte, elektive funksjoner og færre akuttfunksjoner. Medisinsk teknologi skaper nye samhandlingsmønstre og dagens transportmuligheter gir bedre forutsetninger for å organisere akuttfunksjoner mer hensiktsmessig. For eksempel kan man med helikopter fra Tromsø nå alle hjørner av Nord-Norge innen halvannen time. Rekkevidden er enorm og transporttiden kortere, og dette kan utnyttes i sentraliseringen av helsetjenestene, sier Sørlie.
Han mener at sentralisering er en uunngåelig utvikling som må få konsekvenser for spesialitetsstrukturen i kirurgi. Samtidig vil han sikre faglig bredde i kirurgien, noe han mener best kan skje gjennom økt samarbeid over spesialitetsgrensene: – Som thoraxkirurg samarbeider jeg tettere med kardiologer, anestesileger og radiologer enn med leger fra andre kirurgiske spesialiteter. Jeg tror at også utdanningskandidater kan dra nytte av for eksempel rotasjonsordninger på tvers av disiplinene.
– Hva oppnår man ved å gravlegge generell kirurgi som hovedspesialitet?
– Vi mister i hvert fall ingenting slik spesialitetens faglige innhold er nå. Oppgaver som i dag er tillagt generell kirurgi, kan overføres til bløtdelskirurgi, sier Sørlie. – Generell kirurgi som spesialitet er verken fugl eller fisk, og holder neppe mål som basis for å drive selvstendig praksis etter at sentrale ferdighetskrav i ortopedi, nevrokirurgi og obstetrikk er tatt bort.
– Hvem skal ta seg av akutte skader og sykdommer når generalistene forsvinner?
– Sykehusene må selv sørge for å ha nødvendig kompetanse. Er man ute etter en kirurg med bred erfaring, behøver det ikke å bety at vedkommende må være spesialist i generell kirurgi, mener Sørlie.
Berører alle
Under debatten om spesialitetsstrukturen på kirurgenes høstmøte, uteble ikke kritikken mot endringsforslagene. Sjeflege Rolf Kåresen ved Ullevål universitetssykehus stilte seg uforstående til forslaget om å slå sammen urologi, endokrin kirurgi og mammakirurgi. Det finnes ikke gode nok argumenteter for et så drastisk tiltak, mente Kåresen, som i stedet vil kombinere mamma- og endokrinkirurgi i en felles grenspesialitet (4).
Assistentlege Marius Langballe Dalin ved Førde sentralsjukehus advarte mot å senke kravene til kompetanse i generell kirurgi, noe han mener kan gå utover kvaliteten på den kirurgiske virksomheten ved små sykehus: – Vi må forandre for å forenkle systemet, men uten å forringe faget, sa Dalin som er medlem av spesialitetskomiteen i generell kirurgi.
Jørgen J. Jørgensen, leder i spesialitetsrådet i Legeforeningen, sa at endringsforslagene må underkastes en grundig vurdering i Legeforeningens organer før noe som helst kan skje: – Dette er en sak som berører alle kirurgiske fag, og en prosess som kanskje må gå over flere år, sa Jørgensen. Han fikk følge av Hans Petter Næss, leder i Norsk kirurgisk forening, som etterlyste en grundigere og mer analytisk utredning fra Nasjonalt råd.
Seniorrådgiver Even Flåtten i Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling sier til Tidsskriftet at en bearbeidet utgave av rapporten vil bli sendt ut på høring i nær fremtid.
