Feber er en vanlig årsaker til at barn kommer til lege. Digitale termometre har vært brukt siden midten av 1980-årene. Det tradisjonelle kvikksølvtermometeret er ikke lenger i bruk på grunn av faren for kvikksølvforgiftning. Sammenliknet med kvikksølvtermometeret har digitale termometre vist seg å være pålitelige ved måling av temperaturen i rectum (1).
Teoretisk sett er øret et ideelt sted å måle temperaturen. Men det har lenge vært tvil om en slik måling er pålitelig nok hos barn. Ved tidligere undersøkelser har man konkludert med at øretermometre har for lav sensitivitet til å avsløre feber hos barn (1, 2).
Ved måling av temperaturen i øret registrerer apparatet direkte infrarød stråling fra trommehinnen. Blodforsyningen til trommehinnen og temperatursenteret i hypothalamus går via a. carotis interna. Ettersom strukturene ligger nær hverandre, er det logisk å tro at temperaturen i øret er nærmere kroppens kjernetemperatur enn den som måles i rectum.
Ved rektal temperaturmåling registrerer apparatet temperaturen ved direkte kontakt med omkringliggende vev. Av hygieniske årsaker brukes det plasthylse over termometeret. Denne hylsen kan representere en potensiell feilkilde og medvirker til at måletiden blir lang.
Vi ønsket å undersøke om måling av temperatur i øret ved hjelp av infrarød tympanisk termometer gav et akseptabelt resultat i forhold til den konvensjonelle metoden, rektal temperturmåling, når målingen foregikk i en travel poliklinisk hverdag.
Materiale og metode
I perioden 1.10. 2000 – 1.4. 2001 ble 199 barn, som var henvist til akuttmottaket i Barnesenteret, Ullevål universitetssykehus, inkludert i studien. Barnas alder var 1 md. – 12 år. Barn med intrakraniale prosesser, otitt med perforasjon siste 24 timer eller som fikk immunsuppressiv behandling, ble ekskludert. Pasientene skulle ha vært innendørs i minst 20 minutter før temperaturen i øret ble målt. Temperaturen ble deretter målt både i rectum og i minst ett øre, hos liggende pasient primært det øret som lå opp, i løpet av 15
Graden av injeksjon over trommehinnen ble gradert som normal, lett og kraftig. Det ble ikke tatt hensyn til trange øreganger. Informasjon til foreldre ble gitt både muntlig, skriftlig og ved oppslag på venterommet.
Til måling av temperatur i rectum ble det benyttet et termometer som allerede var i bruk i avdelingen, Digitemp. Det oppgitte måleområdet var 32,0 – 42,99 °C og nøyaktigheten i området 34,0 – 40,0 °C var 0,1 °C. Øretemperatur ble målt med Thermoscan Pro 3000 (Braun). Måleområdet var 22,0 – 42,2 °C og bruken var beregnet på en omgivelsestemperatur på 10 – 40 °C. Nøyaktigheten i området 35,5 – 42,0 °C var ± 0,2 °C. Til undersøkelsen ble det brukt to nye øretermometre. Alle sykepleiere fikk skriftlig og muntlig veiledning og instruksjon via video i bruk av Thermoscan, og samtlige målinger ble foretatt i akuttmottaket. På forhånd hadde sykepleierne erfaring i bruk av et annet øretermometer (Genius). Både rektaltermometer og øretermometer er i daglig bruk i avdelingen. Det er den enkelte sykepleier som velger målemetode avhengig av pasientens alder og tilstand.
Resultater
Gjennomsnittsalderen for 199
Gjennomsnittlig rektaltemperatur for hele gruppen var 37,9 °C (95 % konfidensintervall (KI)) 37,8 – 38,1 °C) og gjennomsnittstemperatur ved infrarød tympanisk termometri 37,5 °C; (95 % KI 37,4 – 37,7 °C), p = 0,001.
Gjennomsnittsforskjell mellom øre- og rektaltemperatur for hele gruppen var på 0,4 °C, (95 % KI 0,3 – 0,5 °C; spredning ¸1,5 – 3,1 °C). Denne forskjellen var på 0,5 °C, (0,3 – 0,6 °C) for gruppen med rektaltemperatur ³ 38 °C (n = 91). 26 (30 %) av disse hadde øretemperatur < 38 °C. 35 (18 %) barn var under seks måneders alder. Gjennomsnittsforskjell mellom øre- og rektaltemperatur for denne gruppen var på 0,4 °C (0,2 – 0,6 °C).
ANOVA ble brukt for å undersøke effekten av ørevoks på øretemperatur, når rektaltemperatur settes som gullstandard. Når gruppen barn med mye øre ørevoks (tett øregang uten innsyn til trommehinnen, n = 14) ble sammenliknet med resten av barna (ingen eller noe voks, n = 111), var differansen mellom rektal- og øretemperatur signifikant forskjellige, henholdsvis 0,9 °C (95 % KI 0,4 – 1,4) og 0,33 °C (95 % KI 0,2 – 0,4), p = 0,001.
Hos 54 barn ble temperaturen målt i begge ører. Gjennomsnittstemperatur for begge ører var 37,6 °C og korrelasjonen høy (r = 0,95).
Figur 1 Sammenheng mellom rektaltemperatur og differansen mellom rektaltemperatur og øretemperatur
Diskusjon
Det er ingen tvil om at temperaturmåling i øret har åpenbare fordeler. Det er raskt, hygienisk og smertefritt. Så langt regnes imidlertid rektalmåling som gullstandard ved måling av feber hos barn. Ved sammenlikning av infrarød tympanometrisk temperaturmåling- og rektalmåling fant vi en god korrelasjon, men øretermometeret viste gjennomgående lavere temperatur enn rektalmålingen (fig 1).
Tabell 1 Effekt av ørevoks på differansen mellom rektaltemperatur og øretemperatur (°C)
Høyre øre
Venstre øre
Grad av ørevoks
Antall
Gjennomsnitt
95 % KI
Antall
Gjennomsnitt
95 % KI
Ingen
71
0,3
0,2 – 0,5
73
//0,3
(0,2 – 0,5)
Lite
40
0,3
0,1 – 0,5
37
0,4
(0,2 – 0,6)
Tett med voks
14
0,9
0,4 – 1,4
15
0,7
(0,2 – 1,2)
Totalt
125
0,4
0,3 – 0,5
125
0,4
(0,3 – 0,5)
Ved tidligere undersøkelser av barn, hvor man har sett på påliteligheten av infrarød tympanisk termometri, har resultatene vært motstridende. Noen rapporter har konkludert med at infrarød tympanisk termometri hos barn er en lite sensitiv metode for påvisning av feber (1, 2), mens andre har funnet at denne målemåten er mer sensitiv enn måling i rectum når de to metodene sammenliknes med invasiv temperaturmåling, og at øretemperatur følger kroppens kjernetemperatur bedre enn ved måling i rectum (3).
Infrarød tympanisk termometri viser gjennomgående lavere temperatur enn rektal digital probe både hos voksne og barn (1, 2, 4), og temperaturdifferansen mellom de to ørene kan være opptil 0,6 °C (5), mens vi ikke fant noen forskjell.
Infrarød tympanisk termometri er naturlig nok best egnet der det er anorektale patologiske forhold eller barnet skal gjennomgå operative inngrep i anorektalregionen (6).
De undersøkelser som har konkludert med at infrarød tympanisk termometri er like sensitiv eller bedre enn rectalmåling (3, 7), ble gjennomført under standardiserte betingelser med konstant romtemperatur. I disse forsøkene ble det foretatt gjentatte målinger hos få pasienter innenfor en kort tidsintervall og av noen få eller bare én operatør. Rapporter som viser at øretemperaturmåling har lav sensitivitet (1, 2), ble gjennomført i akuttmottak eller sengepost; det vil si under de betingelser helsepersonell møter til daglig. Disse undersøkelsene inkluderte mange barn, gikk over lenger tid, involverte flere operatører og romtemperaturen var ikke standardisert.
Rektalmåling representerer fare for smittespredning, skade på slimhinner, kan være smertefullt og sjenerende for større barn. Den tar lang tid, opptil ti minutter. Ved visse situasjoner som hypotensjon, kan rektaltemperaturen bli falskt lav. Overgang fra rektalmåling til infrarød tympanisk termometri har vist seg å redusere forekomst av vankomycinresistente enterokokker og Clostridium difficile-infeksjoner i en sengepost (8).
Temperaturen i øret stabiliserer seg raskere enn rektaltemperaturen (3). Aktiv nedkjøling av ansiktshuden påvirker ikke infrarød tympanisk termometri (9). Øretemperaturen øker i takt med temperaturen målt i oesophagus ved passiv oppvarming av kroppen og ved fysisk aktivitet (9).
I vår undersøkelse fant vi at en betent trommehinne ikke vil påvirke måleresultatet. Derimot vil en tett øregang, dvs. rikelig fylt med ørevoks, gi en falskt lav temperatur (tab 1).
Konklusjon
Bruk av øretermometer kan representere et raskt, praktisk og smertefritt alternativ til temperaturmåling i rectum hos barn. Vi finner imidlertid at når barna undersøkes i et travelt akuttmottak, registrerer infrarød tympanisk termometri systematisk en noe for lav temperatur sammenliknet med rektal, digital måling.
